Slow-Blues.com — Global Blues Encyclopedia
Tilbake til artister
B.B. King
1984 performance photograph — photographer unrecorded/unknown (Wikimedia Commons, public domain)
Classic

B.B. King

Denne artisten er ikke lenger blant oss.
Født: September 16, 1925, near Berclair, Itta Bena, Mississippi · Død: May 14, 2015, Las Vegas, Nevada (vascular dementia, complications from type 2 diabetes and high blood pressure)• United States
Electric BluesSoul Blues
Instrumenter
Gibson ES-355 "Lucille", Voice
Plateselskaper
RPM, Kent, ABC-Paramount, MCA
fra
Mississippi Delta → Memphis
Født
September 16, 1925, near Berclair, Itta Bena, Mississippi
B.B. King strummet aldri en akkord bak sine egne soloer — han sang en linje, og lot deretter gitaren Lucille synge svaret tilbake. Den samtalen mellom stemme og én holdt, vibrato-tung tone ble det mest kopierte vokabularet i elektrisk bluesgitar, og han bygde en turnékarriere på det som ifølge de fleste tellemåter passerte godt over 15 000 konserter. Han ble født Riley B. King 16. september 1925 på en bomullsplantasje nær Berclair, tett ved Itta Bena, Mississippi, som sønn av forpakterne Albert og Nora Ella King. Foreldrene separerte da han var fire år, og morens mor, Elnora Farr, oppdro ham i Kilmichael og deretter Lexington, Mississippi. Som tenåring flyttet han til Indianola for å jobbe på en bomullsrenseri; en lokal forkynner viste ham tre akkorder på en Sears Roebuck Silvertone-gitar, og arbeidsgiveren hans, Flake Cartledge, kjøpte ham hans første gitar for femten dollar (Kilde: Wikipedia). Han flyttet til Memphis i 1946 og bodde hos fetteren sin, bluesmannen Bukka White. Innen 1948 opptrådte han på Sonny Boy Williamsons radioprogram på KWEM i West Memphis, noe som førte til en ti-minutters sending på Memphis-stasjonen WDIA som vokste til «Sepia Swing Club». Det var på WDIA han fikk kallenavnet «Beale Street Blues Boy», som ble forkortet, permanent, til «B.B.» (Kilde: Wikipedia). Historien bak gitarens navn er en av de mest gjenfortalte i bluesens historie: under en opptreden i Twist, Arkansas, veltet en slåsskamp mellom to menn en parafinovn og satte klubben i brann. King løp tilbake inn for å hente gitaren sin etter at alle hadde rømt, og var nær ved å miste livet i prosessen, og fant senere ut at slåsskampen hadde vært om en kvinne ved navn Lucille. Han oppkalte gitaren etter henne som en permanent påminnelse om aldri å gjøre noe så hensynsløst over en kvinne — eller en brann — igjen (Kilde: Wikipedia). Han signerte med RPM Records, et datterselskap av Modern Records, i 1949, med Sam Phillips som produserte noen av hans tidligste økter før Phillips gikk videre til å grunnlegge Sun Records. Debutsingelen hans, «Miss Martha King», kom ut det året på Bullet Records. Det virkelige gjennombruddet kom i februar 1952 med «3 O'Clock Blues», hans første førsteplass-hit på R&B-listen (Kilde: Wikipedia). Gjennom 1950-tallet spilte han inn for RPM, Crown og Kent Records, byttet til ABC-Paramount i 1962, og ble værende hos det selskapets etterfølgere — ABC, BluesWay, MCA og til slutt Geffen — resten av innspillingskarrieren (Kilde: Wikipedia). Livealbumet hans «Live at the Regal», spilt inn på Chicagos Regal Theater i november 1964, regnes bredt som et av de beste live-bluesalbumene (eller live-albumene generelt) noensinne laget — King selv kalte det «ansett av noen som den beste innspillingen jeg noensinne har hatt». Hans største krysningshit, «The Thrill Is Gone», kom ut i desember 1969 fra albumet «Completely Well», ga ham en Grammy, og bar ham inn på mainstream amerikansk radio for første gang i karrieren (Kilde: Wikipedia). Turnétempoet hans grenset til det overmenneskelige: han spilte i gjennomsnitt over 200 show i året godt inn i syttiårene, og i 1956 alene fullførte han 342 konserter — noen ganger med flere show på én kveld i forskjellige byer. Han samarbeidet med Eric Clapton på albumet «Riding with the King» fra 2000, som vant en Grammy for beste tradisjonelle bluesalbum, og opptrådte på U2s «When Love Comes to Town» fra «Rattle and Hum» i 1988 (Kilde: Wikipedia). Gjennom karrieren vant han 15 Grammy-priser, deriblant en hederspris i 1987, og ble innlemmet i Blues Hall of Fame (1980) og Rock and Roll Hall of Fame (1987). President George W. Bush tildelte ham Presidential Medal of Freedom 15. desember 2006, på toppen av National Medal of Arts (1990), Kennedy Center Honors (1995) og Polar Music Prize (2004) (Kilde: Wikipedia). Han døde i søvne i Las Vegas, Nevada, 14. mai 2015, 89 år gammel, av vaskulær demens relatert til komplikasjoner fra type 2-diabetes og høyt blodtrykk. Kroppen hans ble fløyet til Memphis, hvor en likbil kjørte nedover Beale Street akkompagnert av et messingblåseband som spilte «When the Saints Go Marching In» mens tusenvis sto langs gatene, før en prosesjon nedover Route 61 til Indianola, Mississippi, for begravelsen og gravleggingen på B.B. King Museum and Delta Interpretive Center (Kilde: Wikipedia).

Musikalsk innflytelse

AllMusic har kalt ham «den enkeltstående viktigste elektriske gitaristen i den siste halvdelen av 1900-tallet», og listen over gitarister som nevner ham som en direkte innflytelse dekker nesten hele historien til elektrisk blues- og rockegitar siden 1950-tallet. Samarbeidsalbumet hans med Eric Clapton fra 2000, «Riding with the King», introduserte ham for en ny generasjon, og gjesteopptredenen hans på U2s «When Love Comes to Town» bar lyden hans direkte inn i mainstream rock. Sanger som «The Thrill Is Gone», «Every Day I Have the Blues» og «Sweet Little Angel» forblir blues- og rockeklassikere fremført av musikere over hele verden (Kilde: Wikipedia).

Innflytelser

T-Bone WalkerLonnie JohnsonDjango ReinhardtCharlie Christian

Familie og privatliv

Foreldre
Albert & Nora Ella King

Forpaktere; separerte da Riley var fire år gammel.

Bestemor
Elnora Farr

Oppdro ham i Kilmichael og Lexington, Mississippi etter at foreldrene separerte.

Fetter
Bukka White

Bluesmann; King bodde hos ham etter flyttingen til Memphis i 1946.

Formende opplevelser

  • •1946: Flyttet til Memphis, bodde hos fetteren Bukka White. (Kilde: Wikipedia)
  • •1948: Fikk sin egen radiosending på WDIA, og fikk kallenavnet «Beale Street Blues Boy» — forkortet til «B.B.». (Kilde: Wikipedia)
  • •1949: Løp tilbake inn i en brennende klubb i Twist, Arkansas for å redde gitaren sin, og oppkalte den senere «Lucille». (Kilde: Wikipedia)
  • •Februar 1952: «3 O'Clock Blues» ble hans første #1 R&B-hit. (Kilde: Wikipedia)
  • •November 1964: Spilte inn «Live at the Regal» i Chicago. (Kilde: Wikipedia)
  • •Desember 2006: Tildelt Presidential Medal of Freedom. (Kilde: Wikipedia)

Instrumenter og utstyr

Gitar

Gibson ES-355 «Lucille»

Oppkalt etter en kvinne to menn sloss om, noe som utløste en nattklubbrann King nesten omkom i mens han hentet gitaren sin i 1949.

Historier og anekdoter

"Oppkalte gitaren sin «Lucille» etter å ha vært nær ved å dø mens han hentet den fra en brennende klubb i Twist, Arkansas — brannen startet da to menn sloss om en kvinne med det navnet. (Kilde: Wikipedia)"
"Spilte i gjennomsnitt over 200 show i året godt inn i syttiårene, og fullførte 342 konserter i 1956 alene. (Kilde: Wikipedia)"
"Begravelsesprosesjonen hans kjørte nedover Beale Street i Memphis akkompagnert av et messingblåseband som spilte «When the Saints Go Marching In», sett av tusenvis. (Kilde: Wikipedia)"

Samarbeidspartnere

Bukka White

Fetter og bluesmann som var vertskap for King i Memphis i 1946.

Eric Clapton

Samarbeidet på det Grammy-vinnende albumet «Riding with the King» fra 2000.

U2

Gjesteopptreden på «When Love Comes to Town», fra «Rattle and Hum» (1988).

Sam Phillips

Produserte noen av hans tidligste RPM-økter før han grunnla Sun Records.

Se & Lytt

Utvalgt

B.B. King - The Thrill Is Gone ( 1969 ) HD

His biggest crossover hit, from "Completely Well" (1969) — won a Grammy and brought him to mainstream radio.

Nicolas Reboux

B. B. King - Three O'Clock Blues (1951)

B. B. King - Three O'Clock Blues (1951)

B.B. King - Sweet Little Angel [1956]

B.B. King - Sweet Little Angel [1956]

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Diskografi

ÅrTittelProdusentStudioLabelListeSalgMusikereYouTubeNotater
1949Bullet / RPM Records-debutSam Phillips—Bullet / RPM——Phineas Newborn (Piano), Calvin Newborn (Gitar), Tuff Green (Bass), Ben Branch (Tenorsaksofon), Thomas Branch (Trompet)Debutsingelen «Miss Martha King» på Bullet; signerte med RPM (Modern Records-datterselskap), noen tidlige økter produsert av Sam Phillips.
1952«3 O'Clock Blues»RPM Records—RPM———Hans første #1 R&B-hit, utgitt februar 1952.
1956«Sweet Little Angel»RPM/Kent—RPM / Kent———Senere spilt inn på nytt live for «Live at the Regal».
1958Crown Records-æraCrown Records—Crown———Albumutgivelser gjennom sent 1950-tall.
1962ABC-Paramount Records-æra begynnerABC-Paramount—ABC-Paramount———Byttet plateselskap; forble hos ABCs etterfølgere resten av karrieren.
1964Live at the RegalABC-Paramount—ABC-Paramount———Spilt inn november 1964 på Chicagos Regal Theater — bredt ansett som et av de beste live-bluesalbumene noensinne laget.
1969Completely Well («The Thrill Is Gone»)Bill Szymczyk—ABC/BluesWay———Utgitt desember 1969; hans største krysningshit, vant en Grammy.
2000Riding with the KingSimon Climie—Reprise / Duck——Eric Clapton (Gitar/Vokal)Samarbeidsalbum med Eric Clapton; vant Grammy for beste tradisjonelle bluesalbum.
2008One Kind FavorT Bone Burnett—Geffen———Siste studioalbum; vant en Grammy.

Kjente sanger

01The Thrill Is Gone
02Every Day I Have the Blues
03Sweet Little Angel
043 O'Clock Blues

Eksterne lenker

YouTube Music Wikipedia

Kilder

Hold SlowBlues uavhengig. Offisiell merch — bær bluesen.

Se butikken