Slow-Blues.com — Global Blues Encyclopedia
Tilbake til artister
Big Bill Broonzy
1951 publicity photograph — photographer unrecorded/unknown (Wikimedia Commons, public domain)
Chicago

Big Bill Broonzy

Denne artisten er ikke lenger blant oss.
Født: Claimed June 26, 1893, Scott, Mississippi — though family records found after his death suggest 1903 may be closer to correct, and one biographer argues for a birthplace in Jefferson County, Arkansas instead · Død: August 15, 1958, Chicago, Illinois (throat cancer)• United States
Chicago BluesCountry Blues
Big Bill Broonzy fant opp seg selv musikalsk på nytt minst tre ganger gjennom en fire tiår lang karriere — countryfelespiller, deretter Chicago-bluesgitarist, deretter etterkrigstidens bandleder, deretter internasjonal folk-blues-ambassadør — og klarte på et vis å gjøre hver eneste versjon av seg selv troverdig. Selv hans egen biografi er omstridt. Han ble født Lee Conley Bradley og hevdet lenge 26. juni 1893 i Scott, Mississippi, som fødselsdato og -sted, men familiedokumenter funnet etter hans død antyder at 1903 kan være riktigere, og biograf Bob Riesman har argumentert for et fødested i Jefferson County, Arkansas i stedet — et reisemanifest fra 1957 bekrefter i det minste datoen 26. juni 1893 som han brukte gjennom hele sitt voksne liv (Kilde: Wikipedia). Han var ett av sytten barn til Frank Broonzy (Bradley) og Mittie Belcher; familien flyttet til Lake Dick, Arkansas, nær Pine Bluff, mens han var ung. Rundt tiårsalderen bygde han seg selv en fele av en sigarkasse og lærte salmer og folkeviser av onkelen sin, Jerry Belcher (Kilde: Wikipedia). Broonzy hevdet lenge at han tjenestegjorde i første verdenskrig, men biograf Riesman fastslo at han bare var fjorten da USA gikk inn i krigen, og aldri faktisk tjenestegjorde (Kilde: Wikipedia). Han byttet til gitar etter å ha kommet til Chicago rundt 1920, og lærte av den erfarne minstrel- og medisinshow-utøveren Papa Charlie Jackson, som selv allerede spilte inn for Paramount Records (Kilde: Wikipedia). Broonzys egen første plate, «House Rent Stomp» med «Big Bill Blues» på baksiden, kom ut på Paramount i 1927. Gjennom 1930-tallet spilte han inn produktivt for Paramount, Champion, Gennett og American Record Corporations Melotone- og Perfect-merker — innen 1942 hadde han spilt inn 224 sanger, noe som ifølge de fleste tellinger gjorde ham til den nest mest produktive blues-innspillingsartisten i hele førkrigstiden (Kilde: Wikipedia). Han byttet til RCA Victors Bluebird-underselskap i 1934 og til Vocalion i 1938, og bak kulissene ble han en av Chicagos viktigste bindeleddsskikkelser: han er kreditert som komponist på mange innspillinger av halvbroren Washboard Sam og skal ha spilt gitar på de fleste av Sams spor, og jobbet tett med både Jazz Gillum og Tampa Red (Kilde: Wikipedia). Innen 1940-tallet bygde han bro mellom den eldre akustiske country-blues-lyden og den elektriske etterkrigstids-Chicago-bluesen som Muddy Waters og Willie Dixon snart skulle gjøre dominerende — Wikipedias egen fremstilling er nøye med å påpeke at det ikke finnes direkte dokumentariske bevis for at han personlig veiledet Waters, selv om 1940-tallsplatene hans tydelig varsler hvor sjangeren var på vei (Kilde: Wikipedia). Innspillingen hans av «Key to the Highway» for Okeh i mai 1941, spilt inn med Jazz Gillum på munnspill og Washboard Sam selv på vaskebrett, ble en av de mest coverte bluessangene i hele århundret. Etter at American Federation of Musicians' innspillingsforbud opphørte, signerte Mercury Records ham i 1948, og innen tidlig 1950-tall hadde han snudd igjen — mot den akustiske folk-blues-lyden som gjorde ham til en sensasjon blant hvite amerikanske og europeiske publikummere som ikke hadde noen direkte hukommelse om førkrigstidens bluesmiljø han hadde vokst opp i. Europa-turneen hans i 1951 fikk stående applaus over hele kontinentet, og han tilbrakte mesteparten av 1955–1956 med å turnere enda lenger unna, gjennom Afrika, Sør-Amerika og Stillehavet, og delte festivalscener med Pete Seeger og Sonny Terry og Brownie McGhee (Kilde: Wikipedia). I 1947 skrev han «Black, Brown and White», en direkte, ubøyelig sang om amerikansk rasediskriminering, som ikke ble utgitt før i 1951 — angivelig fordi plateselskapene på den tiden anså den som for provoserende (Kilde: Wikipedia). Han ga ut en selvbiografi, «Big Bill Blues», sammen med den belgiske forfatteren Yannick Bruynoghe i 1955, og i 1957 ble han med-grunnleggende fakultetsmedlem ved Chicagos Old Town School of Folk Music. Han døde av strupehodekreft 15. august 1958, i en ambulanse på vei til Billings Hospital i Chicago, og ble gravlagt fire dager senere på Lincoln Cemetery i Blue Island, Illinois (Kilde: Wikipedia).

Musikalsk innflytelse

Eric Clapton har kalt Broonzy «en rollemodell for meg, når det gjelder hvordan man spiller akustisk gitar», og har coveret sangene hans gjentatte ganger gjennom karrieren, deriblant «Key to the Highway» og «Hey Hey». Ronnie Wood fra Rolling Stones nevnte Broonzys «Guitar Shuffle» blant sine favorittstykker av gitarmusikk, og John Lennon, Paul McCartney, Rory Gallagher, Bert Jansch og Jerry Garcia har alle nevnt ham som en formende innflytelse. Europa-turneene hans på 1950-tallet introduserte i praksis akustisk blues for en generasjon britiske musikere som senere skulle bygge opp 1960-tallets blues-rock-bølge (Kilde: Wikipedia).

Innflytelser

Papa Charlie Jackson

Familie og privatliv

Far

Ett av 17 barn i familien.

Mor

Familien flyttet til Lake Dick, Arkansas nær Pine Bluff mens Bill var ung.

Halvbror

Broonzy er kreditert som komponist på mange av Sams innspillinger og skal ha spilt gitar på de fleste av sporene hans.

Formende opplevelser

  • •Rundt 10 år: Bygde seg selv en fele av en sigarkasse, og lærte av onkelen Jerry Belcher. (Kilde: Wikipedia)
  • •ca. 1920: Flyttet til Chicago og byttet fra fele til gitar, lært opp av Papa Charlie Jackson. (Kilde: Wikipedia)
  • •1927: Første plate utgitt, «House Rent Stomp» / «Big Bill Blues», på Paramount. (Kilde: Wikipedia)
  • •1947: Skrev «Black, Brown and White»; selskapet holdt den tilbake fra utgivelse til 1951 som for provoserende. (Kilde: Wikipedia)
  • •1951: Første Europa-turné, med stående applaus over hele kontinentet. (Kilde: Wikipedia)

Historier og anekdoter

"Hevdet lenge å ha tjenestegjort i første verdenskrig, men biograf Bob Riesman fastslo at han bare var 14 år da USA gikk inn i krigen, og aldri faktisk vervet seg. (Kilde: Wikipedia)"
"«Black, Brown and White» (skrevet 1947) ble ansett som for provoserende av plateselskapene og holdt tilbake fra utgivelse i fire år. (Kilde: Wikipedia)"
"Innen 1942 hadde han spilt inn 224 sanger, noe som ifølge de fleste tellinger gjorde ham til den nest mest produktive bluesartisten i hele førkrigstidens innspillingsæra. (Kilde: Wikipedia)"

Samarbeidspartnere

Erfaren minstrel-utøver som lærte Broonzy gitar etter flyttingen til Chicago ca. 1920.

Halvbror; Broonzy komponerte mange av sangene hans og spilte gitar på de fleste innspillingene hans.

Munnspillspiller som spilte inn sammen med Broonzy, deriblant på «Key to the Highway».

Tett samarbeidspartner gjennom 1930- og 40-tallets Chicago-bluesmiljø.

Se & Lytt

Utvalgt

Big Bill Broonzy - Key To the Highway (1941)

Recorded May 2, 1941 for Okeh — one of the most-covered blues songs of the century.

Tube Radio

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Diskografi

ÅrTittelProdusentStudioLabelListeSalgMusikereYouTubeNotater
1927Paramount-debutParamount Records—Paramount———Første utgivelse, «House Rent Stomp» med «Big Bill Blues» på B-siden.
1930Paramount / Champion / Gennett / ARC-æra, ChicagoDiverse—Paramount / Champion / Gennett / Melotone / Perfect——Thomas «Georgia Tom» Dorsey (Piano), Mozelle Alderson (Vokal)Produktiv rekke av økter gjennom tidlig-til-midt-1930-tallet; del av 224 sanger spilt inn innen 1942, blant de fleste av noen førkrigstids-bluesartist. Inkluderte 1931-økten «Alabama Scratch» i Grafton, Wisconsin, som en tredjedel av trioen Harum Scarums.
1934Bluebird Records-æra, ChicagoRCA Victor / Bluebird—Bluebird——Black Bob (Piano)Byttet til RCA Victors Bluebird-underselskap, hvor lyden hans begynte å utvikle seg mot en fyldigere, mer urban R&B-følelse akkompagnert av pianisten kjent som «Black Bob».
1937Småkombo-økter med Joshua Altheimer, ChicagoDiverse—Vocalion / Bluebird——Joshua Altheimer (Piano)Begynte å spille med pianisten Joshua Altheimer i en liten instrumentalgruppe med trommer, kontrabass og ett eller flere melodiinstrumenter, noe som flyttet lyden hans lenger bort fra solo countryblues mot en Chicago-kombostil.
1938Vocalion / Okeh-æra, ChicagoVocalion / Okeh—Vocalion / Okeh——Jazz Gillum (Munnspill), Washboard Sam (Vaskebrett)Inkluderte mai 1941-innspillingen av «Key to the Highway» med Jazz Gillum (munnspill) og Washboard Sam (vaskebrett). Broonzy skal også ha spilt gitar på de fleste av Washboard Sams egne innspillinger i denne perioden.
1945«Where the Blues Began» / «Martha Blues»-øktene, ChicagoDiverse—Diverse——Big Maceo Merriweather (Piano), Buster Bennett (Saksofon), Memphis Slim (Piano)«Where the Blues Began» spilt inn med pianist Big Maceo Merriweather og saksofonist Buster Bennett; «Martha Blues» spilt inn med pianist Memphis Slim.
1947«Black, Brown and White» spilt inn——————Skrevet og spilt inn i 1947, men holdt tilbake fra utgivelse av selskapet til 1951 som for provoserende.
1948Mercury Records-æra, ChicagoMercury Records—Mercury———Signerte etter at AFM-innspillingsforbudet opphørte; inkluderer «Hey Hey» (1951/52).
1951Europaturné-innspillingerDiverse—Diverse europeiske selskap———Live- og studiomateriale fra hans første, sensasjonelt mottatte Europa-turné.
1955Folkways Records-æraFolkways Records—Folkways———Akustiske folk-blues-innspillinger gjennom midten til slutten av 1950-tallet, sammenfallende med selvbiografien «Big Bill Blues» (1955, med Yannick Bruynoghe).

Kjente sanger

01Key to the Highway
02Black, Brown and White
03Hey Hey
04House Rent Stomp

Eksterne lenker

Kilder

Hold SlowBlues uavhengig. Offisiell merch — bær bluesen.

Se butikken