Slow-Blues.com — Global Blues Encyclopedia
Tilbake til artister
Buddy Guy
Photo: Tom Beetz, 2008 (Wikimedia Commons / Flickr, CC BY 2.0)
Chicago

Buddy Guy

Født: July 30, 1936, Lettsworth, Louisiana• United States
Chicago BluesElectric Blues

Chicago-legenden som fortsatt turnerer i 90-årsalderen — ga ut «Ain't Done with the Blues» i 2025, vant sin niende Grammy i 2026, og feirer 90-årsdagen med turné gjennom hele 2026.

Instrumenter
Polka-dot Stratocaster, Voice
Plateselskaper
Chess, Vanguard, Silvertone, RCA / Jive
fra
Louisiana → Chicago
Født
July 30, 1936, Lettsworth, Louisiana
Eric Clapton kalte en gang Buddy Guy rett og slett «den beste gitaristen som lever», og husket å ha sett ham på Londons Marquee Club i 1965 mens han spilte gitar med tennene og over hodet — sceneshow som senere skulle dukke opp igjen, umiskjennelig, i Jimi Hendrix' egen scenekunst. Det er en merkelig form for rettferdighet at gitaristen som lærte rockens største spillere sine triks, tilbrakte sitt første tiår i bransjen med å bli fortalt av mannen som signerte ham at han «bare lagde støy». Han ble født George «Buddy» Guy 30. juli 1936 i Lettsworth, Louisiana, av festeoppsitterne Sam og Isabel Guy. Som barn plukket han bomull for $2,50 per hundre pund og bygde sitt første instrument selv — en hjemmelaget tostrengs diddley bow — før han til slutt fikk en ekte Harmony akustisk gitar, et instrument som nå eies av Rock and Roll Hall of Fame (Kilde: Wikipedia). På midten av 1950-tallet spilte han i Baton Rouge-band sammen med Big Papa Tilley og Raful Neal mens han jobbet som vaktmester ved Louisiana State University. Han flyttet til Chicago 25. september 1957. En «cutting contest» i 1958 mot medgitaristene på Vestsiden, Magic Sam og Otis Rush, ga ham hans første plateavtale, og han begynte å spille inn for Cobra Records og datterselskapet Artistic, inkludert en økt med Ike Turner. I 1959 signerte han med Chess Records, hvor grunnleggeren Leonard Chess avfeide hans ville, dynamiske spillestil som «bare støy», og brukte ham i stedet nesten utelukkende som studiogitarist bak Muddy Waters, Howlin' Wolf, Little Walter, Sonny Boy Williamson og Koko Taylor. Hans eneste ekte Chess-album under eget navn, «I Left My Blues in San Francisco» (1967), begravde gitaren hans under orkestrering rettet mot soul-markedet i stedet for å vise fram lyden Chess ikke lot ham lage. Så sent som i 1967 kjørte han fortsatt en tauebil for å få endene til å møtes mellom klubbspillejobber (Kilde: Wikipedia). Ved siden av Chess-årene bygde Guy samarbeidet som skulle definere mye av karrieren hans: med munnspillspiller Junior Wells, med start i 1965s «Hoodoo Man Blues» for Delmark Records, hvor kontraktsforpliktelser tvang ham til å bli kreditert som «Friendly Chap». De to skulle fortsette å spille inn sammen de neste tre tiårene. I 1972 var han med på å grunnlegge Checkerboard Lounge i Chicago sammen med L.C. Thurman, et lokale som ble et legendarisk stoppested for besøkende rockeroyalty (Kilde: Wikipedia). Hans egentlige gjennombrudd lå fortsatt tiår unna. Eric Clapton, som hadde tilbedt ham siden 1960-tallet, inviterte ham til å opptre i konsertserien «24 Nights» i Londons Royal Albert Hall under blues-vekkelsen på slutten av 1980-tallet. Guy signerte med Silvertone Records og ga ut «Damn Right, I've Got the Blues» i 1991 — et album bygget helt rundt den teatralske, «for mye»-stilen som Chess hadde nektet å spille inn tretti år tidligere. Det ga ham bred mainstream-anerkjennelse for første gang i karrieren (Kilde: Wikipedia). Derfra ble Guy en av de siste levende forbindelsene til grunnleggergenerasjonen av Chicago-blues, og spilte jevnlig inn opp i åtti- og nittiårene: «Feels Like Rain» (1993), «Slippin' In» (1994) — som introduserte hans nå signaturmessige polkaprikk-Stratocaster på coveret — «Sweet Tea» (2001), «Skin Deep» (2008), «Living Proof» (2010), «Rhythm & Blues» (2013), det Grammy-vinnende «Born to Play Guitar» (2015), «The Blues Is Alive and Well» (2018), «The Blues Don't Lie» (2022) og, i 2025, «Ain't Done with the Blues», som ga ham en Grammy for beste tradisjonelle bluesalbum. Han forklarte polkaprikk-motivet i et intervju fra 2022 som en hyllest til sin avdøde mor og en løgn han en gang fortalte henne — at han hadde kjørt til Louisiana i en polkaprikk-Cadillac (Kilde: Wikipedia). Han ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 2005 av Eric Clapton og B.B. King, mottok Kennedy Center Honors i 2012 — hvor styreleder David Rubenstein kalte ham «en titan innen bluesen» — og vant en Grammy Lifetime Achievement Award i 2015, på toppen av ni konkurrerende Grammyer. I februar 2012 opptrådte han i Det hvite hus for president Barack Obama, og fikk presidenten til å synge deler av «Sweet Home Chicago» på kamera. Han opptrådte i filmen «In the Electric Mist» fra 2009 og, i 2025, i en cameo under rulleteksten i Ryan Cooglers «Sinners», hvor han spilte en eldre versjon av karakteren Sammie med en 1932 Dobro-resonatorgitar — arbeid han mottok Varietys første Living Legend-pris for (Kilde: Wikipedia). Han giftet seg med Joan Guy i 1959 (seks barn: Charlotte, Carlise, Colleen, George Jr., Gregory og Geoffrey) og senere Jennifer Guy fra 1975 til 2002 (to barn, inkludert datteren Rashawnna, som spiller inn som rapperen Shawnna). Han eier og opptrer fortsatt av og til på Buddy Guy's Legends-klubben i Chicago. Guy trakk seg tilbake fra turnering tidlig i 2024 med «Damn Right Farewell Tour», som ble avsluttet med en hovedopptreden på Chicago Blues Festival — selv om han fra og med 2024 fastholdt at han «ikke var ferdig» med musikken (Kilde: Wikipedia).

Musikalsk innflytelse

Buddy Guy er en av de få gjenlevende direkte forbindelsene mellom Muddy Waters' generasjon av Chicago-blues og gitaristene som bar den videre inn i rocken — Eric Clapton, Jimi Hendrix, Jimmy Page, Keith Richards og Stevie Ray Vaughan siterte alle hans sceneshow og spill direkte. Clapton har sagt at Hendrix' egne teatralske scenetriks — å spille bak hodet, med tennene — var hentet rett fra å se Guy opptre i London i 1965. Hans polkaprikk-Fender Stratocaster ble et av de mest gjenkjennelige instrumentene innen blues, og hans 1991-album «Damn Right, I've Got the Blues» krediteres bredt for å ha gjenopplivet mainstream-interessen for tradisjonell Chicago-blues (Kilde: Wikipedia).

Innflytelser

Guitar SlimB.B. KingT-Bone Walker

Familie og privatliv

Far

Festeoppsitter i Lettsworth, Louisiana.

Mor

Polkaprikk-motivet på signaturgitarene hans hyller henne.

Bror

Bluesmusiker; hyppig innspillings- og turnépartner.

Første kone

Gift i 1959; seks barn sammen.

Andre kone

Gift 1975–2002; to barn, inkludert Rashawnna (rapperen Shawnna).

Formende opplevelser

  • •1957: Flytter til Chicago 25. september. (Kilde: Wikipedia)
  • •1958: En «cutting contest» mot Magic Sam og Otis Rush gir ham hans første plateavtale. (Kilde: Wikipedia)
  • •1959: Signerer med Chess Records som studiogitarist. (Kilde: Wikipedia)
  • •1965: Begynner sitt flere tiår lange samarbeid med Junior Wells på «Hoodoo Man Blues». (Kilde: Wikipedia)
  • •1991: «Damn Right, I've Got the Blues» blir hans mainstream-gjennombrudd som 54-åring. (Kilde: Wikipedia)
  • •2005: Innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame av Eric Clapton og B.B. King. (Kilde: Wikipedia)

Instrumenter og utstyr

Gitar

Fender Stratocaster (polkaprikk)

Hans signaturinstrument siden midten av 1990-tallet; polkaprikkmønsteret hyller hans avdøde mor.

Harmony akustisk gitar

Hans første ekte gitar som barn; eies nå av Rock and Roll Hall of Fame.

Historier og anekdoter

"Bygde sitt første instrument selv som barn — en hjemmelaget tostrengs diddley bow. (Kilde: Wikipedia)"
"Kontraktsforpliktelser tvang ham til å bli kreditert som «Friendly Chap» på sine tidlige innspillinger med Junior Wells. (Kilde: Wikipedia)"
"Eric Clapton har sagt at Jimi Hendrix' gitarshow med tenner og bak hodet var direkte inspirert av å se Guy opptre på Londons Marquee Club i 1965. (Kilde: Wikipedia)"
"I februar 2012 opptrådte han i Det hvite hus og fikk president Barack Obama til å synge deler av «Sweet Home Chicago» på kamera. (Kilde: Wikipedia)"
"Forklarte i et intervju fra 2022 at polkaprikk-gitaren hans hyller en løgn han en gang fortalte moren sin — at han hadde kjørt til Louisiana i en polkaprikk-Cadillac. (Kilde: Wikipedia)"
"Trakk seg tilbake fra turnering i 2024 med «Damn Right Farewell Tour», men fastholdt at han «ikke var ferdig» med musikken. (Kilde: Wikipedia)"

Samarbeidspartnere

Munnspillspiller og hans definerende musikalske partner i tre tiår, fra 1965.

Backet alle tre som studiogitarist for Chess Records.

Tilba ham fra 1960-tallet; inviterte ham til «24 Nights»-serien i Royal Albert Hall som utløste comebacket hans; innlemmet ham i Rock and Roll Hall of Fame.

Bror og hyppig innspillings-/turnépartner.

Se & Lytt

Utvalgt

Buddy Guy - Damn Right, I've Got the Blues (Live at Glastonbury Festival 2008)

The title track of his 1991 breakthrough album, built around the theatrical style Chess Records rejected in the 1960s.

BluesyGibby

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Diskografi

ÅrTittelProdusentStudioLabelListeSalgMusikereYouTubeNotater
1967I Left My Blues in San Francisco——Chess Records———Hans eneste ekte Chess-album under eget navn; orkestrerte soul-arrangementer i stedet for hans signaturmessige rå stil.
1968A Man and the Blues——Vanguard Records————
1965Hoodoo Man Blues (med Junior Wells)——Delmark Records——Junior Wells (Munnspill, vokal)Kreditert som «Friendly Chap» av kontraktsmessige årsaker; starten på hans flere tiår lange samarbeid med Wells.
1979Stone Crazy!——Isabel/Alligator/Concord———Inkluderer tittelsporet, rangert blant Rolling Stones 100 største gitarsanger.
1991Damn Right, I've Got the BluesJohn Porter—Silvertone Records——Jeff Beck (Gitar), Eric Clapton (Gitar), Mark Knopfler (Gitar), Wayne Jackson (Trompet), Andrew Love (Saksofon), Jack Hale (Trombone)Hans mainstream-gjennombrudd som 54-åring, bygget rundt den teatralske stilen Chess hadde avvist tiår tidligere. Gjestegitar fra Jeff Beck, Eric Clapton og Mark Knopfler, med blåsere fra Memphis Horns.
1993Feels Like RainJohn Porter—Silvertone Records————
1994Slippin' In——Silvertone Records———Første platecover med hans nå signaturmessige polkaprikk-Stratocaster.
2001Sweet TeaDennis Herring—Silvertone Records————
2008Skin DeepTom Hambridge—Silvertone/Zomba————
2010Living ProofTom Hambridge—Silvertone Records————
2013Rhythm & BluesTom Hambridge—RCA Records————
2015Born to Play GuitarTom Hambridge—RCA Records———Vant Grammy for beste bluesalbum.
2018The Blues Is Alive and WellTom Hambridge—RCA Records————
2022The Blues Don't LieTom Hambridge—RCA Records————
2025Ain't Done with the BluesTom Hambridge—RCA Records———Vant Grammy for beste tradisjonelle bluesalbum.

Kjente sanger

01Damn Right, I've Got the Blues
02Stone Crazy
03First Time I Met the Blues
04Mustang Sally
05Let Me Love You Baby

Eksterne lenker

Booking / kontakt

Er du artisten selv, eller representerer du bandet eller bookingbyrået? Vi ønsker at bookinginformasjonen her alltid skal være riktig og oppdatert. Send oss gjerne korrekte opplysninger via kontaktskjemaet vårt, så oppdaterer vi profilen så snart som mulig. Gå til kontaktskjemaet

Kilder

Hold SlowBlues uavhengig. Offisiell merch — bær bluesen.

Se butikken