DE LANGSOMME, SJELFULLE RØTTENE

Tilbake til artister

1929 studio portrait — the only known photograph of Charley Patton (public domain, Wikimedia Commons)

Delta

Charley Patton

Denne artisten er ikke lenger blant oss.

Født: c. April 1891 (exact date disputed — some sources cite 1881, 1885, or 1887), Hinds County, Mississippi · Død: April 28, 1934, Heathman-Dedham Plantation, near Indianola, Mississippi (heart failure / mitral valve disorder), age 42–43• United States• Aktiv: c. 1910–1934

Delta BluesCountry Blues

Instrumenter

Vocals, Guitar

Plateselskaper

Paramount Records, Vocalion Records

fra

Dockery Plantation, Sunflower/Bolivar County, Mississippi

Født

c. April 1891 (exact date disputed — some sources cite 1881, 1885, or 1887), Hinds County, Mississippi

Hvis dette nettstedet har en skytshelgen, er det mannen på denne siden. Hver eneste artist jeg skriver om her skylder på en eller annen måte Charley Patton noe — og de fleste av dem ville sagt det selv, om du spurte. Patton ble født rundt april 1891 i Hinds County, Mississippi, nær byen Edwards, som sønn av Bill og Annie Patton — men selv den datoen er omdiskutert; enkelte kilder oppgir fødselsår så tidlig som 1881 eller så sent som 1887, siden ingen tenkte på å skrive det ned den gangen. I 1897, mens Charley fortsatt var et barn, flyttet familien rundt hundre mil nordover til Dockery Plantation, en enorm bomullsplantasje på 10 000 acres nær Ruleville som nesten ved en tilfeldighet skulle bli den aller viktigste adressen i amerikansk musikkhistorie. Det var der, en gang tidlig på 1900-tallet, at unge Charley kom i kontakt med en eldre Dockery-forpakter og musiker ved navn Henry Sloan, som allerede spilte en tidlig, aldri innspilt form for blues. Sloan lærte ham opp. Ingen fikk noensinne spilt inn en eneste tone av det Sloan spilte, men alt Patton senere ble startet med den undervisningen. Da han var voksen, hadde Patton — en liten, senete skikkelse på rundt 165 centimeter og kanskje 60 kilo — gjort seg selv til den høyeste, mest teatralske utøveren Deltaet noensinne hadde produsert. Vitner beskrev en stemme kraftig nok til å bære 500 yards over en plantasje uten noen form for forsterkning, og et sceneshow som, fire tiår før Jimi Hendrix, allerede inkluderte å spille gitaren bak hodet, bak ryggen, mellom beina, på knærne, og å kaste den i lufta og fange den midt i et spor uten å miste takten. Han slo på gitarkassen som en tromme mellom fraser — en av de aller første innspilte bruken av det gitarister i dag kaller kroppsslag. Han var ikke bare en musiker. Han var hele showet. Ryktet om Patton nådde etter hvert H.C. Speir, en platebutikkeier i Jackson, Mississippi, som drev med talentspeiding for «race records»-bransjen på si. Speir hørte på Patton på Dockery våren 1929 og ble imponert nok til å sende ham rett til Paramount Records. Den 14. juni 1929 reiste Patton til Richmond, Indiana, og spilte inn fjorten spor på én eneste dag i Gennett/Starr Piano Company-studioet — blant dem «Pony Blues», platen som gjorde ham til en stjerne i hele Deltaet, samt «A Spoonful Blues» og «Down the Dirt Road Blues», begge spilt inn samme ettermiddag. Paramounts A&R-mann Arthur Laibly hentet ham tilbake to ganger til samme år, til selskapets eget studio i den lille byen Grafton, Wisconsin, hvor Patton i november og desember 1929 spilte inn over tjue spor til — deriblant tospors-låten «High Water Everywhere», hans nådeløse skildring på førstehånd av den store Mississippi-flommen i 1927, som druknet Deltaet han kalte hjem og fordrev hundretusenvis av mennesker, høyst sannsynlig Patton selv iberegnet. Han dro tilbake til Grafton én gang til, 28. mai 1930, og denne økten ble nesten like legendarisk som mannen selv: Patton reiste opp sammen med Son House, Willie Brown og en ung pianist ved navn Louise Johnson, og alle spilte inn for Paramount over de samme dagene — ifølge de fleste den nærmeste tingen den akustiske Delta-bluesæraen har til én enkelt definerende innspillingsøkt. I 1933 ble Patton nesten drept da noen — kildene er uenige om nøyaktig hvem, men en sjalu ektemann er den mest siterte gjerningsmannen — skar over halsen hans i et basketak nær Holly Ridge. Han overlevde, men det etterlot et synlig arr fra øre til øre og, ifølge de fleste beretninger, endret stemmen hans permanent på innspillingene som fulgte. På den tiden hadde han slått seg ned i Holly Ridge med Bertha Lee, en mye yngre sangerinne som ble hans siste samboerkone og nærmeste musikalske partner. Tidlig i 1934 ble de to arrestert og satt i fengsel i Belzoni, Mississippi, etter en voldsom krangel. De ble løslatt mot kausjon av W.R. Calaway fra American Record Corporation, som tok dem med til New York City for det som skulle bli Pattons siste innspillingsøkter, 30. og 31. januar samt 1. februar 1934. Bertha Lee sang sammen med ham på flere av disse sporene, deriblant den gripende «Oh Death». Patton døde 28. april 1934 på Heathman-Dedham-plantasjen nær Indianola, av en mitralklaffsykdom. Han var et sted mellom førtito og førtitre år gammel. Dødsfallet hans ble ikke omtalt i noen avis, og han ble gravlagt på Holly Ridge Cemetery uten gravstein — i 56 år lå en av de viktigste musikerne Amerika noensinne har frembrakt i en umerket grav, helt til 1990, da John Fogerty fra Creedence Clearwater Revival betalte for en skikkelig minnestein gjennom Mount Zion Memorial Fund, med et epitaf skrevet av blueshistorikeren Jim O'Neal. Ingen av Pattons egne barn ble noensinne kjente bluesmusikere. Men nesten alle andre ble det. Det er historien som betyr mest, og den vil jeg fortelle nå.

Musikalsk innflytelse

Charley Pattons mest direkte elev var Chester Burnett — Howlin' Wolf — som møtte ham på Dockery rundt 1930 og, ifølge sin egen fortelling resten av livet, lærte ikke bare gitarteknikk av Patton, men hele ideen om en bluesopptreden som teater: knurringen, det å krype på gulvet, gitartriksene — alt sammen kan spores rett tilbake til det Wolf så Patton gjøre på den samme plantasjen. John Lee Hooker vokste også opp i Pattons skygge på Dockery, og tok til seg de samme drivende, hypnotiske enkeltakkord-groovene som skulle definere hans egen lyd flere tiår senere på plater som «Boogie Chillen'». En tenåring ved navn Robert Johnson så Patton opptre rundt om i Deltaet før han selv hadde spilt inn en eneste tone, og Son House — Pattons samtidige, tidvise reisefølge, og trolig den nest viktigste Delta-bluesmannen på plate — bar Pattons rå, perkussive spillestil direkte videre inn i stilen han senere skulle lære bort til en ung mann ved navn McKinley Morganfield, bedre kjent som Muddy Waters. Bukka White, en annen Delta-samtidig som kjente Pattons plater ut og inn, førte den samme tradisjonen videre til sin egen fetter — B.B. King. Det er en rett, ubrutt linje: Patton til Wolf, Patton til House til Muddy, Patton til White til King. Musikkhistorikeren Robert Palmer, som studerte denne slektslinjen grundigere enn de fleste, kalte Patton «en av de viktigste amerikanske musikerne på 1900-tallet» — og hver gang jeg setter på en Muddy Waters- eller Howlin' Wolf-plate, blir jeg minnet på at han ikke overdrev.

Innflytelser

Henry Sloan

Familie og privatliv

Samboer/kone

Bertha Lee Pate

Pattons siste samboerkone og nærmeste musikalske partner i hans siste leveår; hun sang sammen med ham på flere Vocalion-innspillinger i 1934, deriblant «Oh Death».

Barn

Ingen kjente barn i musikkbransjen

Ingen av Pattons barn er dokumentert å ha blitt kjente bluesmusikere.

Formende opplevelser

•Flyttet med familien til Dockery Plantation i 1897, hvor han møtte Henry Sloan, den eldre musikeren som lærte ham bluesens grunnleggende teknikker.
•Ble hørt av talentspeideren H.C. Speir i Jackson, Mississippi, tidlig i 1929, noe som ledet direkte til hans første innspillingsøkt for Paramount.
•Spilte inn 14 spor på én dag i Gennett Studios i Richmond, Indiana, 14. juni 1929, deriblant gjennombruddshiten «Pony Blues».
•Levde gjennom den store Mississippi-flommen i 1927, en opplevelse som ble grunnlaget for «High Water Everywhere».
•Ble nesten drept i 1933 da halsen hans ble skåret opp i et basketak nær Holly Ridge — han overlevde, men stemmen ble varig endret.
•Ble eskortert til New York City tidlig i 1934 av produsent W.R. Calaway for sine siste innspillingsøkter, etter å ha blitt løslatt mot kausjon fra et fengsel i Belzoni, Mississippi.

Instrumenter og utstyr

Gitar

Stella Grand Concert (Oscar Schmidt)

ca. 1920-tallet–1934

Ifølge en beretning forskeren Gayle Dean Wardlow fikk fra pastor Pearly Brown, som kjente Patton personlig, var hans faste arbeidsgitar en svart Stella med hvit hals — den billige, masseproduserte flattopp-gitaren som talentspeideren H.C. Speir sa at «alle» Delta-bluesmennene han hørte på, spilte.

Stromberg-Voisinet parlorgitar

1929

Gitaren som synes på det eneste bevarte fotografiet av Patton — Paramounts publisitetsportrett fra 1929 — er av gitarhistorikere identifisert som en Stromberg-Voisinet parlormodell snarere enn en Stella, men det er uklart om dette var hans vanlige instrument eller ett lånt til fotograferingen.

Ukjent modell (New York, 1934)

1934

Ingen fotografier er bevart fra Pattons siste Vocalion-økter i New York, så gitaren han brukte der er udokumentert. Vi klarte ikke å verifisere påstander om en spesifikk Gibson-modell fra noen pålitelig historisk kilde, og påstår derfor ikke det her.

Annet

Glass-bottleneck slide

Brukt gjennomgående på innspillingene hans til de klagende, vokal-lignende slide-linjene som ble et Delta-blues-varemerke, tydeligst på spor som «High Water Everywhere».

Perkusjon på gitarkassen

Pattons innspillinger inneholder noen av de tidligste dokumenterte bruken av et kroppsslag — å slå på gitarens lokk med håndflaten eller tommelen mellom vokallinjer for å holde rytmen, tiår før det ble en standardteknikk.

Vokal

Vokal

Samtidige beskrev en stemme kraftig nok til å bære omtrent 500 yards over åpen mark uten forsterkning. Halskuttingen i 1933 endret klangen permanent på hans siste innspillinger fra 1934.

Historier og anekdoter

"Pattons sceneshow — å spille gitaren bak hodet, bak ryggen, mellom beina, og kaste den i lufta uten å miste takten — kom omtrent fire tiår før Jimi Hendrix' scenetriks, og formet direkte måten hans elev Howlin' Wolf opptrådte på resten av karrieren."

"«High Water Everywhere» var ikke hypotetisk: den store Mississippi-flommen i 1927 ødela Delta-plantasjene Patton bodde og arbeidet på, og tosporsinnspillingen hans regnes i dag som en av de mest levende førstehånds musikalske skildringene av katastrofen."

"I 1933 ble Patton nesten drept da noen skar over halsen hans i et basketak nær Holly Ridge. Han overlevde med et synlig arr fra øre til øre — og en stemme som aldri helt fikk tilbake sitt gamle register på plate."

"Talentspeideren H.C. Speir, som først sendte Patton til Paramount Records, sa senere at Delta-bluesmennene han hørte på «alle spilte de gamle, billige Stella-gitarene, uten unntak» — en detalj som stemmer med den svarte Stellaen som beskrives som Pattons faste instrument."

"Patton lå i en umerket grav på Holly Ridge Cemetery i 56 år, helt til 1990, da John Fogerty fra Creedence Clearwater Revival betalte for en skikkelig gravstein gjennom Mount Zion Memorial Fund."

Samarbeidspartnere

Gitarist fra samme Dockery-miljø og hyppig reisefølge; ble med Patton til flere innspillingsøkter, deriblant den berømte Grafton-økten i mai 1930.

Samtidig og tidvis reisefølge; til stede under Grafton-øktene i Wisconsin i mai 1930. House videreførte senere elementer av Pattons rå, perkussive stil til en ung Muddy Waters.

Delta-fiolinist og låtskriver som akkompagnerte Patton på plate over flere økter mellom 1929 og 1934.

Pianist som reiste til Grafton-økten i mai 1930 sammen med Patton, Son House og Willie Brown, og spilte inn fire egne spor under samme besøk.

Bertha Lee Pate

Pattons siste samboerkone; sang sammen med ham på flere spor fra hans siste Vocalion-økter i New York i 1934, deriblant «Oh Death».

Se & Lytt

Utvalgt

Charley Patton - Pony Blues (1929)

His June 1929 Paramount breakout single, cut at the Gennett/Starr studio in Richmond, Indiana — the record that made him a star across the Delta.

Classic Mood Experience

Charley Patton - High Water Everywhere (Pts. 1 & 2)

Charley Patton - High Water Everywhere (Pts. 1 & 2)

Charley Patton - Down the Dirt Road Blues (1929)

Charley Patton - Down the Dirt Road Blues (1929)

Charley Patton - A Spoonful Blues (Delta Blues) - 1929

Charley Patton - A Spoonful Blues (Delta Blues) - 1929

Charley Patton - The Vocalion Recordings - Oh Death with Bertha Lee

Charley Patton - The Vocalion Recordings - Oh Death with Bertha Lee

Charley Patton – The Father of Delta Blues (1929–1934)

Charley Patton – The Father of Delta Blues (1929–1934)

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Pressomtaler og sitater

"One of the most important American musicians of the twentieth century."

Robert Palmer · Musikkkritiker, The New York Times; forfatter av Deep Blues (1981) · 1981 — Deep Blues: A Musical and Cultural History of the Mississippi Delta

"All played the old cheap Stella guitars, across the board."

H.C. Speir · Talentspeideren som anbefalte Patton til Paramount Records, om Delta-bluesmennene han hørte på — What did they play? — Stella Guitars

Diskografi

År	Tittel	Produsent	Studio	Label	Liste	Salg	Musikere	YouTube	Notater
1929	Richmond, Indiana-økten (Gennett / Starr Piano Co.-studioet)	H.C. Speir (talentspeider)	—	Paramount Records	—	—	—		Første innspillingsøkt, 14. juni 1929 — 14 spor spilt inn på én dag, deriblant «Pony Blues», «A Spoonful Blues» og «Down the Dirt Road Blues».
1929	Grafton, Wisconsin-øktene (Paramount-studioet)	Arthur Laibly (Paramount A&R)	—	Paramount Records	—	—	—		November–desember 1929 — over tjue nye spor, deriblant tospors-låten «High Water Everywhere», hans skildring av Mississippi-flommen i 1927.
1930	Grafton, Wisconsin-økten (med Son House, Willie Brown & Louise Johnson)	Arthur Laibly (Paramount A&R)	—	Paramount Records	—	—	Son House (Gitar/Vokal), Willie Brown (Gitar), Louise Johnson (Piano), Son Sims (Fiolin)		28. mai 1930 — regnes av mange som en av de definerende øktene i den akustiske Delta-bluesæraen.
1934	New York City-øktene (siste innspillinger)	W.R. Calaway (American Record Corporation / Vocalion)	—	Vocalion Records	—	—	Bertha Lee Pate (Vokal)		30.–31. januar og 1. februar 1934 — Pattons siste innspillinger, gjort etter at Calaway løslot ham og Bertha Lee mot kausjon fra et fengsel i Belzoni, Mississippi. Flere spor har Bertha Lees vokal, deriblant «Oh Death».

Kjente sanger

01Pony Blues

02High Water Everywhere

03Down the Dirt Road Blues

04A Spoonful Blues

05Oh Death

06Screamin' and Hollerin' the Blues

Eksterne lenker

YouTube Music Wikipedia Blues Hall of Fame (Blues Foundation)

Kilder

Hold SlowBlues uavhengig. Offisiell merch — bær bluesen.