Slow-Blues.com — Global Blues Encyclopedia
Tilbake til artister
Howlin' Wolf
American Folk Blues Festival, 1970 — photograph credited only as "JT" in the original source (Wikimedia Commons, public domain)
Chicago

Howlin' Wolf

Denne artisten er ikke lenger blant oss.
Født: June 10, 1910, White Station, Mississippi · Død: January 10, 1976, Hines, Illinois (brain tumor, heart failure and kidney disease)• United States
Chicago BluesElectric Blues
Instrumenter
Voice, Acoustic & electric guitar, Harmonica
Plateselskaper
RPM, Chess
fra
Mississippi Delta → Memphis → Chicago
Født
June 10, 1910, White Station, Mississippi
Sam Phillips, produsenten som oppdaget både Howlin' Wolf og Elvis Presley, sa en gang «da jeg hørte Howlin' Wolf, sa jeg, 'Dette er for meg. Her er det menneskesjelen aldri dør.'» Med sine 191 centimeter og nesten 140 kilo, og en stemme som hørtes ut som grus som ble skuffet, var Chester Arthur Burnett så nær en naturkraft som bluesen noensinne har frembrakt. Han ble født 10. juni 1910 i White Station, Mississippi, nær West Point, oppkalt etter USAs 21. president Chester A. Arthur, som sønn av Gertrude Jones og Leon «Dock» Burnett. Foreldrene separerte da han var ett år gammel, og barndommen ble genuint brutal: moren kastet ham til slutt ut av huset av grunner som aldri ble forklart, og han ble tatt inn av grandonkelen Will Young, som drev en stor husholdning og behandlet ham dårlig. Som trettenåring, etter å ha drept en av Youngs griser i sinne, pisket Young ham mens han jaget ham på et muldyr — og den unge Burnett svarte med å gå 85 mil barbeint for å finne faren sin, hvor han endelig fant noe som lignet et lykkelig hjem (Kilde: Wikipedia). Kallenavnet hans kom fra morfaren, John Jones, som pleide å advare ham om at ulver ville komme og ta ham hvis han klemte bestemorens høner for hardt. Han kjøpte sin første gitar i januar 1928, som syttenåring, og i 1930 møtte han Charley Patton, den mest populære bluesmannen i Mississippi-deltaet, som lærte ham direkte — Wolf husket senere at den første sangen han noensinne lærte, var Pattons egen «Pony Blues». Da han flyttet til Parkin, Arkansas i 1933, lærte Sonny Boy Williamson II (Rice Miller) ham munnspill. Det varemerkede hylet hans kom, berømt nok, ut av en fiasko: i et forsøk på å etterligne countrysangeren Jimmie Rodgers' jodling, oppdaget Wolf at han rett og slett ikke kunne jodle, «så jeg gikk over til å hyle. Og det har fungert utmerket for meg» (Kilde: Wikipedia). Han tjenestegjorde i den amerikanske hæren fra april 1941, stasjonert med 9. kavaleriregiment — en av de historiske «Buffalo Soldiers»-enhetene — helt til han ble funnet uskikket for tjeneste og hedersavskjediget i november 1943. Tilbake i Mississippi og deretter West Memphis, Arkansas, hørte en nittenårig frilans-talentspeider ved navn Ike Turner ham opptre i 1951 og tok ham med til Sam Phillips' Memphis Recording Service. Hans første singel, «Moanin' at Midnight» med «How Many More Years» på baksiden, kom ut på Chess Records i 1951. Leonard Chess sikret seg kontrakten hans den desemberen, og på Chess' oppfordring flyttet Wolf permanent til Chicago sent i 1952 (Kilde: Wikipedia). Innen ett år etter ankomsten hadde han overtalt gitaristen Hubert Sumlin til å forlate Memphis og bli med ham — Sumlins nedtonede, uforutsigbare frasering ble den perfekte motvekten til Wolfs enorme stemme, og han ble værende i bandet resten av Wolfs karriere. Låtskriveren Willie Dixon, ansatt av Chess-brødrene i 1950, skrev mange av Wolfs mest varige sanger, selv om det å få Wolf til å akseptere en sang visstnok noen ganger krevde det Dixon kalte omvendt psykologi — Wolf var kjent for å være konkurransedyktig med labelkollega Muddy Waters, og klaget ved en anledning direkte til Dixon: «Hei mann, du skrev den sangen for Muddy. Hvorfor vil du ikke skrive en sånn til meg?» (Kilde: Wikipedia). Katalogen hans gjennom 1950- og 60-tallet er en rekke grunnleggende Chicago-blues-plater: «Smokestack Lightning» (1956), albumet «Moanin' in the Moonlight» (1959, hans debut-LP), «Spoonful» (juni 1960), det selvtitulerte «Howlin' Wolf»-albumet — ofte kalt «gyngestol-albumet» for omslaget — og «Killing Floor», spilt inn i Chicago i august 1964 og nå ansett som en av de definerende klassikerne innen Chicago elektrisk blues (Kilde: Wikipedia). I 1965 insisterte Rolling Stones, som et vilkår for å opptre på det amerikanske TV-showet «Shindig!», på at Wolf ble hentet inn som deres spesielle gjest — han fremførte «How Many More Years» for et nettverks-TV-publikum på millioner, med Stones bokstavelig talt sittende ved føttene hans. Den senere karrieren hans tok noen uvanlige vendinger: «The Super Super Blues Band» (1968) parte ham med Bo Diddley og Muddy Waters; «The Howlin' Wolf Album» (1969) var et psykedelisk-rock-eksperiment Wolf visstnok foraktet; og «The London Howlin' Wolf Sessions» (1971) gjenforente ham med britiske beundrere Eric Clapton, Steve Winwood, Bill Wyman og Charlie Watts. Hans siste studioalbum, «The Back Door Wolf», kom ut i 1973 (Kilde: Wikipedia). Helsen hans svekket seg kraftig i de siste årene: et første hjerteinfarkt i 1969, deretter en alvorlig bilulykke i 1970 som sendte ham gjennom frontruten og skadet nyrene hans betydelig, noe som krevde dialysebehandling hver tredje dag resten av livet, administrert av kona Lillie. Hans siste offentlige opptreden kom i november 1975 på Chicagos International Amphitheatre, hvor han delte scenen med B.B. King, Albert King, Luther Allison og O.V. Wright — vitner beskrev ham kravlende over scenen under «Crawling King Snake» i det som ble en uforglemmelig siste forestilling (Kilde: Wikipedia). Han ble innlagt på Edward Hines Jr. Veterans Administration Hospital i januar 1976 for nyrekirurgi; leger fant en hjernesvulst tre dager før han døde, 10. januar 1976, 65 år gammel, av en kombinasjon av svulsten, hjertesvikt og nyresykdom. Han ble gravlagt på Oakridge Cemetery utenfor Chicago, med en gitar og et munnspill risset inn på gravsteinen (Kilde: Wikipedia). Til tross for å ha vært funksjonelt analfabet inn i førtiårene, gikk han senere tilbake på skolen for å ta en GED og studerte regnskap — finansiell disiplin uvanlig nok blant bluesbandledere fra hans tid at han var i stand til å tilby musikerne sine helseforsikring (Kilde: Wikipedia).

Musikalsk innflytelse

Cream coveret «Spoonful» til det ble en av deres signatur-live-jammer. Led Zeppelins «The Lemon Song» låner direkte fra «Killing Floor». The Doors coveret «Back Door Man» på debutalbumet sitt, og Rolling Stones spilte inn «Little Red Rooster», som ble en britisk førsteplass-singel og forblir den eneste bluescoveren som noensinne har toppet de britiske listene. Jimi Hendrix nevnte ham som en formende innflytelse på sin egen scenekunst og vokalfrasering. Fire av sangene hans — «Little Red Rooster», «Smokestack Lightning», «Killing Floor» og «Spoonful» — er inkludert på Rock and Roll Hall of Fames liste over 500 sanger som formet rock and roll (Kilde: Wikipedia).

Innflytelser

Charley PattonSonny Boy Williamson II

Familie og privatliv

Foreldre
Gertrude Jones & Leon «Dock» Burnett

Separerte da Chester var ett år gammel.

Grandonkel (omsorgsperson)
Will Young

Tok ham inn etter at moren kastet ham ut; behandlet ham dårlig.

Kone
Lillie Handley (1925–2001)

Møttes på en av hans klubbopptredener i Chicago; administrerte dialysebehandlingene hans de siste leveårene.

Formende opplevelser

  • •13 år: Gikk 85 mil barbeint for å finne faren sin etter mishandling fra grandonkelen. (Kilde: Wikipedia)
  • •1930: Møtte Charley Patton, som lærte ham gitar direkte. (Kilde: Wikipedia)
  • •1941–1943: Tjenestegjorde i den amerikanske hærens 9. kavaleriregiment. (Kilde: Wikipedia)
  • •1951: Oppdaget av talentspeideren Ike Turner og tatt med til Sam Phillips' studio i Memphis. (Kilde: Wikipedia)
  • •Sent 1952: Flyttet permanent til Chicago på oppfordring fra Leonard Chess. (Kilde: Wikipedia)

Instrumenter og utstyr

Gitar

Akustisk og elektrisk gitar

Lært direkte av Charley Patton fra 1930.

Annet

Munnspill

Lært direkte av Sonny Boy Williamson II (Rice Miller) i Parkin, Arkansas, 1933.

Vokal

Vokal

Et særegent grusaktig hyl født av et mislykket forsøk på å jodle som Jimmie Rodgers.

Historier og anekdoter

"Det signaturmessige hylet hans ble født av en fiasko — i et forsøk på å jodle som Jimmie Rodgers, oppdaget han at han rett og slett ikke klarte det, «så jeg gikk over til å hyle». (Kilde: Wikipedia)"
"Som et vilkår for å opptre på det amerikanske TV-showet «Shindig!» i 1965, insisterte Rolling Stones på at Wolf ble hentet inn som deres spesielle gjest. (Kilde: Wikipedia)"
"Hans siste opptreden i november 1975 skal ha inkludert at han kravlet over scenen under «Crawling King Snake» — vitner kalte det uforglemmelig. (Kilde: Wikipedia)"
"Til tross for å ha vært funksjonelt analfabet inn i førtiårene, tok han senere en GED og studerte regnskap, og brukte disiplinen til å tilby musikerne sine helseforsikring. (Kilde: Wikipedia)"

Samarbeidspartnere

Charley Patton

Lærte ham gitar direkte fra 1930; Wolfs første lærte sang var Pattons «Pony Blues».

Sonny Boy Williamson II (Rice Miller)

Lærte ham munnspill i Parkin, Arkansas, 1933.

Hubert Sumlin

Gitarist som ble med ham i Chicago innen ett år etter ankomsten og ble værende resten av karrieren hans.

Willie Dixon

Låtskriver som skrev mange av hans mest varige sanger, deriblant «Spoonful» og «Little Red Rooster».

Se & Lytt

Utvalgt

Howlin' Wolf - "Smokestack Lightning" (1956)

One of four Wolf songs on the Rock and Roll Hall of Fame's 500 Songs That Shaped Rock and Roll.

Douglas Allen

Howlin' Wolf - Killing Floor (1964)

Howlin' Wolf - Killing Floor (1964)

Howlin Wolf - Spoonful (1960)

Howlin Wolf - Spoonful (1960)

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Diskografi

ÅrTittelProdusentStudioLabelListeSalgMusikereYouTubeNotater
1951«Moanin' at Midnight» / «How Many More Years» (debutsingel)Sam Phillips—Chess——Willie Johnson (Gitar), Pat Hare (Gitar), Junior Parker (Munnspill)Oppdaget av talentspeideren Ike Turner; spilt inn hos Sam Phillips' Memphis Recording Service.
1956«Smokestack Lightning»Chess—Chess——Hubert Sumlin (Gitar)Spilt inn med Hubert Sumlin på gitar.
1959Moanin' in the MoonlightChess—Chess——Hubert Sumlin (Gitar), Willie Dixon (Bass, låtskriver)Debutalbumet hans, som samlet tidligere singler.
1960«Spoonful»Chess—Chess——Hubert Sumlin (Gitar), Willie Dixon (Bass, låtskriver)Skrevet av Willie Dixon, spilt inn juni 1960.
1962Howlin' Wolf (selvtitulert, «gyngestol-albumet»)Chess—Chess——Hubert Sumlin (Gitar), Willie Dixon (Bass, låtskriver)Inkluderer «Little Red Rooster» og «Back Door Man».
1964«Killing Floor»Chess—Chess——Hubert Sumlin (Gitar)Spilt inn i Chicago, august 1964 — nå ansett som en definerende klassiker innen Chicago elektrisk blues.
1966The Real Folk BluesChess—Chess———Samlealbum.
1968The Super Super Blues BandChess—Checker——Bo Diddley (Gitar), Muddy Waters (Gitar)Parte ham med Bo Diddley og Muddy Waters.
1969The Howlin' Wolf AlbumCadet Concept—Cadet Concept———Psykedelisk-rock-eksperiment Wolf visstnok foraktet.
1971The London Howlin' Wolf Sessions——Chess——Eric Clapton (Gitar), Steve Winwood (Piano), Bill Wyman (Bass), Charlie Watts (Trommer)Gjenforente ham med Eric Clapton, Steve Winwood, Bill Wyman og Charlie Watts.
1973The Back Door WolfChess—Chess——Hubert Sumlin (Gitar), Detroit Junior (Piano), Eddie Shaw (Bandleder, saksofon)Hans siste studioalbum.

Kjente sanger

01Smokestack Lightning
02Spoonful
03Killing Floor
04Back Door Man
05Little Red Rooster

Eksterne lenker

YouTube Music Wikipedia

Kilder

Hold SlowBlues uavhengig. Offisiell merch — bær bluesen.

Se butikken