Slow-Blues.com — Global Blues Encyclopedia
Tilbake til artister
John Mayall & the Bluesbreakers
Photo: M. Hohner Company promotional photo, 1970 (Wikimedia Commons, public domain in the US)
British

John Mayall & the Bluesbreakers

Også kjent som: John Brumwell Mayall

Denne artisten er ikke lenger blant oss.
Født: November 29, 1933, Macclesfield, Cheshire, England · Død: July 22, 2024, California, USA• United Kingdom• Aktiv: 1963–2024
British Blues BoomElectric Blues

«Godfather of British Blues», hvis stadig roterende Bluesbreakers-besetning, lansert i London i 1963, ga læretid til Eric Clapton, Peter Green og Mick Taylor før de ble rockens definerende gitarister — og hvis «Beano-album» fra 1966 satte malen for britisk blues-rock-gitartone.

Om britisk blues har én «avgangsskole», er det den John Mayall drev i godt og vel seks tiår, og vitnemålet den delte ut var en periode i Bluesbreakers. Eric Clapton, Peter Green, Mick Taylor — de tre mennene mest ansvarlige for å gjøre den elektriske gitaren til rockens sentrale instrument i Storbritannia — gjennomførte alle sin formende læretid i Mayalls band, én etter én, i løpet av knapt tre år (Kilde: Wikipedia; Blues Hall of Fame). Mayall ble født John Brumwell Mayall 29. november 1933 i Macclesfield, Cheshire, sønn av en gitarspillende far som holdt en plateamling tung av amerikansk jazz og blues. Han lærte seg selv piano, gitar og munnspill som gutt, fiksert tidlig på Lead Belly og boogie-woogie-pianisten Albert Ammons. Etter verneplikt i Korea og en periode ved Manchester College of Art, flyttet han til London i 1963, allerede tretti år gammel og bestemt på å gjøre blues til yrket sitt (Kilde: Wikipedia; Blues Hall of Fame). Han dannet Bluesbreakers samme år, først med bassisten John McVie og gitaristen Bernie Watson, og spilte på Marquee Club og spilte inn en mislykket debut for Decca. Alt endret seg i april 1965, da en ung gitarist ved navn Eric Clapton — nylig sluttet i Yardbirds på grunn av deres popvending med «For Your Love» — ble med i bandet på jakt etter ren blues. Tretten måneder senere, i mai 1966, tok Mayall gruppen inn i Decca Studios i West Hampstead med produsent Mike Vernon og lydtekniker Gus Dudgeon for å spille inn «Blues Breakers with Eric Clapton», utgitt 22. juli 1966 (Kilde: Wikipedia; Discogs). Den platen — universelt kjent som «Beano-albumet» etter det britiske tegneseriebladet Clapton leser på omslaget, en bevisst uvillig gest under fotograferingen — ble en av de mest betydningsfulle gitarplatene noensinne laget. Clapton spilte en sunburst 1960 Gibson Les Paul Standard, stjålet like etter og aldri gjenfunnet, gjennom en overstyrt Marshall-comboforsterker skrudd langt høyere enn noen høflig studioøkt kalte på; lydtekniker Gus Dudgeon skal ha bedt ham skru ned, og Clapton nektet. Den resulterende tykke, syngende, forvrengte sustainen — senere kalt «Beano-tonen» — ble grunnvokabularet for britisk blues-rock-gitar, hørbart hos alt fra Peter Green til Joe Bonamassa (Kilde: Wikipedia). Bak Clapton sto bassist John McVie og trommeslager Hughie Flint, med en blåserseksjon bestående av Alan Skidmore, Johnny Almond og Dennis Healey overdubbet i etterkant (Kilde: Discogs). Clapton forlot bandet i løpet av uker etter platens utgivelse for å danne Cream. Mayalls respons satte malen for resten av karrieren hans: han ansatte rett og slett den neste store gitaristen. Peter Green ble med i 1966 og spilte inn «A Hard Road» (1967) før han dro, med McVie og trommeslager Mick Fleetwood på slep, for å grunnlegge Fleetwood Mac. Attenårige Mick Taylor tok over deretter, og ble værende gjennom «Crusade» (1967), «Bare Wires» (1968) og «Blues from Laurel Canyon» (1968) før Rolling Stones hentet ham i 1969. Senere utgaver av bandet eksperimenterte med jazzigere, stort sett gitarløse besetninger — den akustiske Jon Mark/Johnny Almond-perioden som ga «The Turning Point» (1969) og «Empty Rooms» (1970), deretter en retur til elektrisk blues-rock med Harvey Mandel og fiolinisten Don «Sugarcane» Harris på «USA Union» (1970) og «Memories» (1971) (Kilde: Wikipedia). Mayall flyttet til Los Angeles innen tidlig 1970-tall og fortsatte å spille inn og turnere inn i sine sene åtti-årene, ga ut fire sene karriere-album på Forty Below Records mellom 2014 og 2019, og ansatte i 2018 gitaristen Carolyn Wonderland som den første kvinnen til å inneha Bluesbreakers' leadgitar-stol. Han ble utnevnt til OBE i 2005, innlemmet i Blues Hall of Fame 4. mai 2016 — omtalt som «Godfather of British Blues» — og, som så mange av sine tidligere gitaristers band, innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i kategorien Musical Influence i 2024 (Kilde: Wikipedia; Blues Hall of Fame). John Mayall døde hjemme i California 22. juli 2024 — femtiåtte år på dagen etter utgivelsen av Beano-albumet — 90 år gammel (Kilde: Wikipedia).

Musikalsk innflytelse

Mayalls Bluesbreakers fungerte som den mest produktive gitarist-avgangsskolen i rockhistorien: Clapton, Green og Taylor gikk alle gjennom bandet på under tre år, hver og en med bandets Chicago-blues-disiplin videre inn i Cream, Fleetwood Mac og Rolling Stones. «Beano-albumet» fra 1966 alene omformet hvordan en bluesgitar skulle høres ut i Storbritannia (Kilde: Wikipedia; Blues Hall of Fame).

Innflytelser

Lead BellyAlbert AmmonsChicago-elektrisk blues

Formende opplevelser

  • •1933: Født John Brumwell Mayall i Macclesfield, Cheshire, sønn av en gitarspillende far med en stor amerikansk jazz- og bluseplatesamling. (Kilde: Wikipedia)
  • •1963: Flytter til London, 30 år gammel, og danner Bluesbreakers. (Kilde: Wikipedia)
  • •April 1965: Eric Clapton blir med etter å ha sluttet i Yardbirds. (Kilde: Wikipedia)
  • •22. juli 1966: «Blues Breakers with Eric Clapton» (Beano-albumet) utgis, når nummer 6 på UK Albums Chart. (Kilde: Wikipedia; Discogs)
  • •4. mai 2016: Innlemmet i Blues Hall of Fame som «Godfather of British Blues». (Kilde: Blues Hall of Fame)
  • •22. juli 2024: Dør hjemme i California, 90 år gammel — nøyaktig 58 år etter Beano-albumets utgivelse. (Kilde: Wikipedia)

Instrumenter og utstyr

Gitar

Rytmegitar

Spilte av og til rytmegitar, men var primært bandleder og vokalist snarere enn sologitarist.

Annet

Piano og Hammond-orgel

Mayalls hovedinstrumenter som bandleder; spilte piano, orgel og munnspill på Beano-albumet.

Munnspill

Selvlært som gutt, sammen med piano og gitar.

Historier og anekdoter

"Albumets kallenavn, «Beano-albumet», kommer fra at Clapton leser et eksemplar av det britiske barnetegneseriebladet The Beano på omslaget — en bevisst uvillighetshandling under en fotografering han ikke ønsket å gjøre. (Kilde: Wikipedia)"
"Claptons sunburst 1960 Gibson Les Paul Standard, spilt på Beano-øktene, ble stjålet like etterpå og er aldri gjenfunnet. (Kilde: Wikipedia)"
"Lydtekniker Gus Dudgeon skal ha bedt Clapton skru ned forsterkeren under Decca Studios-økten; Clapton nektet, og den resulterende overstyrte «Beano-tonen» ble en av de mest kopierte gitarlydene i rockhistorien. (Kilde: Wikipedia)"
"Mayall planla opprinnelig et livealbum ved Flamingo Club med Jack Bruce på bass, men opptakene var ubrukelige, noe som tvang frem studioøkten som ble Beano-albumet. (Kilde: Wikipedia)"
"En gressbrann i Laurel Canyon i 1979 ødela Mayalls hjem, sammen med rundt 2000 timer videobånd og personlige dagbøker som dokumenterte karrieren hans. (Kilde: Wikipedia)"
"I 2018, 84 år gammel, ansatte Mayall gitaristen Carolyn Wonderland — den første kvinnen til å inneha Bluesbreakers' leadgitar-stol i bandets historie. (Kilde: Wikipedia)"

Samarbeidspartnere

Sologitarist 1965–66; «Beano-albumet» lanserte ryktet hans før han dro for å danne Cream.

Sologitarist 1966–67; spilte inn «A Hard Road» før han grunnla Fleetwood Mac.

Sologitarist 1967–69, ble med som 18-åring; ble senere med i Rolling Stones.

Bassist gjennom store deler av 1960-tallet; dro med Peter Green og Mick Fleetwood for å grunnlegge Fleetwood Mac.

Trommeslager som dro sammen med McVie og Green for å grunnlegge Fleetwood Mac.

Trommeslager på «Beano-albumet» fra 1966.

Se & Lytt

Utvalgt

John Mayall & The Bluesbreakers — Full Concert [HD], North Sea Jazz Festival 1994

Full-length HD concert footage.

North Sea Jazz Archive

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Diskografi

ÅrTittelProdusentStudioLabelListeSalgMusikereYouTubeNotater
1965John Mayall Plays John Mayall——Decca——John McVie (Bass), Bernie Watson (Gitar)Live debutalbum, spilt inn ved Klooks Kleek-klubben før Clapton ble med.
1966Blues Breakers with Eric Clapton («Beano-albumet»)Mike Vernon—Decca / London Records——Eric Clapton (Gitar, vokal), John McVie (Bass), Hughie Flint (Trommer), Alan Skidmore (Tenorsaksofon), Johnny Almond (Barytonsaksofon), Dennis Healey (Trompet)Spilt inn mai 1966 ved Decca Studios, West Hampstead, med lydtekniker Gus Dudgeon. Claptons sunburst 1960 Gibson Les Paul gjennom en overstyrt Marshall-combo definerte «Beano-tonen». Nådde nummer 6 på UK Albums Chart.
1967A Hard RoadMike Vernon—Decca——Peter Green (Gitar), John McVie (Bass), Aynsley Dunbar (Trommer)Første album med Peter Green på sologitar etter Claptons avgang for å danne Cream.
1967CrusadeMike Vernon—Decca——Mick Taylor (Gitar), John McVie (Bass)Første album med 18 år gamle Mick Taylor på sologitar.
1968Bare WiresMike Vernon—Decca——Mick Taylor (Gitar)Nådde nummer 3 på UK Albums Chart, Mayalls høyest listeplasserte utgivelse.
1968Blues from Laurel CanyonMike Vernon—Decca——Mick Taylor (Gitar)Konseptalbum inspirert av Mayalls flytting til Los Angeles.
1969The Turning Point——Polydor——Jon Mark (Akustisk gitar), Johnny Almond (Saksofon, fløyte)Akustisk, trommeløs besetning med Jon Mark og Johnny Almond, spilt inn live ved Fillmore East.
1970Empty Rooms——Polydor——Jon Mark (Akustisk gitar), Johnny Almond (Saksofon, fløyte)Videreføring av den akustiske Jon Mark/Johnny Almond-æraen.
1971Memories——Polydor——Harvey Mandel (Gitar), Don «Sugarcane» Harris (Fiolin)Med gitarist Harvey Mandel og fiolinist Don «Sugarcane» Harris.
2019Nobody Told Me——Forty Below Records——Joe Bonamassa (Gitar (gjest))Sent karriere-album med gjestegitarister inkludert Todd Rundgren og Joe Bonamassa.
2026Guitar Heroes: The Decca Years 1965–1967——Fontana———Postumt boksett (4 Hybrid SACD / 4LP vinylutgaver) som dokumenterer da Bluesbreakers ble prøvegrunnen for Eric Clapton, Peter Green og Mick Taylor. Utgivelsesdato 9. oktober 2026.

Kjente sanger

01All Your Love
02Ramblin' on My Mind
03Room to Move
04Parchman Farm

Eksterne lenker

Kilder

Hold SlowBlues uavhengig. Offisiell merch — bær bluesen.

Se butikken