Slow-Blues.com — Global Blues Encyclopedia
Tilbake til artister
King Biscuit Boy
Photo: Johnny V (Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0)
Modern

King Biscuit Boy

Denne artisten er ikke lenger blant oss.
Født: March 9, 1944, Hamilton, Ontario, Canada · Død: January 5, 2003, Hamilton, Ontario, Canada• Canada• Aktiv: 1961–2003
Electric BluesBlues Rock

King Biscuit Boy, født Richard Alfred Newell i Hamilton, Ontario, var en av Canadas mest kjøpte og innflytelsesrike munnspillere, kjent for sin råe Chicago-inspirerte stil.

Ronnie Hawkins ga Richard Newell scenenavnet hans sommeren 1969, lånt fra «King Biscuit Time», den banebrytende bluesradiosendingen fra Helena, Arkansas — og knyttet dermed en munnspillspiller fra Hamilton, Ontario, direkte til den samme delta-kringkastingsarven som hadde lansert Sonny Boy Williamson II tiår tidligere. Det passet. King Biscuit Boy skulle bli den første kanadiske bluesartisten noensinne til å nå Billboard Hot 100. Han ble født Richard Alfred Newell 9. mars 1944 i Hamilton, Ontario, av Lily og Walter Newell — faren en tjenestemann i det britiske luftvåpenet stasjonert i Canada under andre verdenskrig. Han kjøpte sitt første munnspill som tolvåring og utviklet eklektisk smak tidlig, inkludert en varig svakhet for 1950-talls doo-wop. Han spilte gjennom en rekke lokale Hamilton-band — the Barons (1961–1965), senere omdøpt til Son Richard and the Chessmen, og deretter the Mid-Knights — og bygde et rykte på Ontarios klubbkrets gjennom 1960-tallet (Kilde: Wikipedia). Vendepunktet kom sommeren 1969, da han var med på å danne «And Many Others», Ronnie Hawkins' backingband, og fikk sitt varige kallenavn av Hawkins selv. Da Hawkins sparket hele bandet tidlig i 1970, samlet musikerne seg som Crowbar, og ga ut albumet «Official Music» (1970) gjennom Love Productions. King Biscuit Boy fortsatte å spille med Crowbar med jevne mellomrom gjennom karrieren selv mens han forfulgte en parallell sololøype (Kilde: Wikipedia). Han signerte med Paramount/Epic Records og ga ut sju soloalbum i løpet av de påfølgende tiårene, og fikk to Juno Award-nominasjoner. Hans høyest listeplasserte singel, «New Orleans», nådde nummer 68 på den kanadiske listen i september 1975, hentet fra hans selvtitulerte 1974-album — spilt inn i New Orleans og ofte kalt «The Brown Derby Album» — hvor han ble backet av Allen Toussaints studioband, the Meters. Katalogen hans inkluderer også «Gooduns» (1971) og «Biscuits 'n' Gravy» (1981) på Daffodil Records, «Mouth of Steel» (1982/1984) på Red Lightnin', og «Urban Blues Re: Newell» (1995) på Blue Wave (Kilde: Wikipedia). Gjennom karrieren delte han scener og studioer med Muddy Waters, Joe Cocker og Janis Joplin, og holdt et livslangt vennskap med Crowbar-veteranen Sonny Del-Rio, som han spilte inn «Two Hound Blues» med, utgitt posthumt i 2003. Kritiker Robert Christgau roste hans «virtuose munnspill»-spilling, og bemerket hans forpliktelse til rå, upolert Chicago-stiltone; Newell var kjent for å foretrekke Hohner Special 20 diatoniske munnspill og grep sjelden til et kromatisk instrument (Kilde: Wikipedia). De senere årene hans var preget av tungt drikking som skadet helsen hans og førte til avlyste show. Han døde hjemme i Hamilton 5. januar 2003, to måneder før sin 59-årsdag. Venner etablerte den årlige veldedighetskonserten «Blues with a Feeling» til hans minne, først holdt på Club 77 i Hamilton innen få måneder etter hans død, og opprettet et musikkstipendfond i hans navn ved Mohawk College of Applied Arts and Technology — bestrebelser som fortsetter i dag under «The Friends of Richard Newell» (Kilde: Wikipedia).

Musikalsk innflytelse

King Biscuit Boy ble den første kanadiske bluesartisten noensinne til å nå Billboard Hot 100, og etablerte en mal for kanadisk munnspill-drevet blues som påvirket generasjoner av musikere i Hamiltons fortsatt blomstrende bluesscene. Hans arbeid med Crowbar og øktene hans med Allen Toussaints Meters knyttet kanadisk blues direkte til New Orleans- og Chicago-tradisjonene, og den årlige veldedighetskonserten «Blues with a Feeling», etablert til hans minne, forblir et fast innslag i Hamiltons musikkkalender (Kilde: Wikipedia).

Innflytelser

Sonny Boy Williamson IIChicago blues tradition

Familie og privatliv

Far
Walter Newell

Tjenestemann i det britiske luftvåpenet stasjonert i Canada under andre verdenskrig.

Mor
Lily Newell

—

Kone
Jacqueline Willetts

Gift i 1972, skilt i 1979.

Formende opplevelser

  • •12 år gammel: Kjøper sitt første munnspill. (Kilde: Wikipedia)
  • •Sommeren 1969: Er med på å danne Ronnie Hawkins' backingband «And Many Others»; får scenenavnet sitt av Hawkins. (Kilde: Wikipedia)
  • •1970: Bandmedlemmene samler seg som Crowbar etter at Hawkins sparker dem; gir ut «Official Music». (Kilde: Wikipedia)
  • •1974: Det selvtitulerte albumet («The Brown Derby Album») spilt inn i New Orleans med the Meters. (Kilde: Wikipedia)
  • •September 1975: «New Orleans» blir hans høyest listeplasserte singel, og når nummer 68 i Canada. (Kilde: Wikipedia)

Instrumenter og utstyr

Annet

Munnspill (Hohner Special 20)

Hans primærinstrument; foretrakk diatoniske munnspill og spilte sjelden kromatisk.

Historier og anekdoter

"Fikk scenenavnet sitt direkte fra Ronnie Hawkins, som oppkalte ham etter radioprogrammet «King Biscuit Time». (Kilde: Wikipedia)"
"Ble den første kanadiske bluesartisten noensinne til å nå Billboard Hot 100. (Kilde: Wikipedia)"
"Spilte inn sitt selvtitulerte album fra 1974 i New Orleans, backet av Allen Toussaints studioband, the Meters. (Kilde: Wikipedia)"
"Kritiker Robert Christgau roste hans «virtuose munnspill»-spilling. (Kilde: Wikipedia)"
"Venner etablerte den årlige veldedighetskonserten «Blues with a Feeling» og et musikkstipend ved Mohawk College til hans minne etter hans død i 2003. (Kilde: Wikipedia)"

Samarbeidspartnere

Ronnie Hawkins

Ga ham scenenavnet hans og en bandlederrolle i «And Many Others» (1969).

Crowbar

Band dannet av Hawkins' tidligere backingmusikere; han spilte med jevne mellomrom med dem gjennom karrieren.

Allen Toussaint & the Meters

Backet ham på hans selvtitulerte album fra 1974, spilt inn i New Orleans.

Sonny Del-Rio

Crowbar-veteran og livslang venn; spilte inn «Two Hound Blues» sammen, utgitt posthumt i 2003.

Se & Lytt

Utvalgt

Bum is Mine - King Biscuit Boy 1974

From his 1974 self-titled album, recorded in New Orleans with the Meters.

chromboyx

King Biscuit Boy - Help Me

King Biscuit Boy - Help Me

King Biscuit Boy - Hoy Hoy (1971)

King Biscuit Boy - Hoy Hoy (1971)

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Diskografi

ÅrTittelProdusentStudioLabelListeSalgMusikereYouTubeNotater
1970Official Music (med Crowbar)——Love Productions——Roly Greenway (Bass), Larry Atamanuik (Trommer), Rheal Lanthier (Sologitar), John Gibbard (Sologitar, slidegitar), John Rutter (Perkusjon), Kelly Jay Fordham (Piano, perkusjon), Doug Riley (Orgel, piano), Richard Bell (Piano), Gregg Mudry (Blås), Moe Koffman (Blås), Steve Kennedy (Blås)Dannet fra Ronnie Hawkins' avskjedigede backingband. Full backingbandkreditering: Crowbar, med lydtekniker Terry Brown.
1971Gooduns——Daffodil Records————
1974King Biscuit Boy («The Brown Derby Album»)Allen Toussaint—Epic Records——The Meters (Backingband)Spilt inn i New Orleans; backet av the Meters. Kilden til «New Orleans», hans høyest listeplasserte singel.
1981Biscuits 'n' Gravy——Daffodil Records————
1982Mouth of Steel——Red Lightnin'———Gjenutgitt 1984.
1995Urban Blues Re: Newell——Blue Wave————
2003Two Hound Blues (med Sonny Del-Rio)——Race Records——Sonny Del-Rio (Saksofon)Utgitt posthumt.

Kjente sanger

01New Orleans
02Hoy Hoy
03Badly Bent
04Bum is Mine

Eksterne lenker

YouTube Music Wikipedia

Kilder

Hold SlowBlues uavhengig. Offisiell merch — bær bluesen.

Se butikken