Slow-Blues.com — Global Blues Encyclopedia
Tilbake til artister
Lightnin' Hopkins
Publicity/performance photograph — photographer unrecorded/unknown (Wikimedia Commons, public domain)
Texas

Lightnin' Hopkins

Denne artisten er ikke lenger blant oss.
Født: March 15, 1912, Centerville, Texas · Død: January 30, 1982, Houston, Texas (esophageal cancer)• United States
Texas BluesCountry Blues
Ingen vet egentlig hvor mange sanger Lightnin' Hopkins spilte inn. Anslagene spenner fra 800 til over 1000, spredt over en karriere som berørte nesten hvert eneste bluesplateselskap som fantes i Amerika mellom 1946 og 1982 — noe som gjør ham til, ifølge de fleste rimelige tellemåter, den mest innspilte bluesmusikeren som noensinne har levd. Han ble født Samuel John Hopkins 15. mars 1912 i Centerville, Texas. Som åtteåring møtte han Blind Lemon Jefferson på en kirkepiknik i Buffalo, Texas, og noe ved møtet festet seg — Jefferson skal aldri ha latt noen andre spille sammen med ham unntatt den unge Hopkins, og ga gutten en uvanlig direkte opplæring i Delta-preget Texas-blues (Kilde: Wikipedia). Han studerte også under sin eldre, fjerne fetter Alger «Texas» Alexander, en country-bluessanger, og spilte senere inn med en annen fetter, den elektriske gitaristen Frankie Lee Sims. Midt på 1930-tallet sonet han på Houston County Prison Farm, selv om grunnen aldri er blitt dokumentert (Kilde: Wikipedia). En Aladdin Records-leder oppdaget ham i 1946 mens han spilte på Houstons Dowling Street og ga ham scenenavnet som hang ved resten av livet — «Lightnin'» — mens pianoakkompagnatøren hans Wilson Smith fikk merkelappen «Thunder» for å matche. Hopkins spilte inn for Aladdin i Los Angeles gjennom 1946–1947, byttet så til det Houston-baserte Gold Star-selskapet, hvor han spilte inn regionale hits, deriblant «Tim Moore's Farm». Gjennom 1950-tallet og inn i tidlig 1960-tall beveget han seg gjennom et nesten svimlende antall plateselskap — Mercury, Decca, Herald, Sittin' In With/Jax, RPM, Modern — og spilte ofte i praksis inn de samme sangene flere ganger for ulike selskap, siden han fikk betalt per økt og sjelden var under eksklusiv kontrakt med noen særlig lenge (Kilde: Wikipedia). Musikkforskeren Mack McCormick sporet ham opp i 1959 spesifikt for å introdusere ham for det voksende folkemusikk-vekkelsespublikummet, og trekket forvandlet karrieren hans for andre gang. Hopkins debuterte på Carnegie Hall 14. oktober 1960, delte scenen med Joan Baez og Pete Seeger og fremførte salmen «Mary Don't You Weep». Den samme gjenoppdagelsesæraen åpnet en helt ny rekke plateselskap — Folkways, World Pacific, Vee-Jay, Arhoolie, Bluesville, Tradition — mens folkemusikk- og blueshistorikere kappløp om å dokumentere ham skikkelig. Hans mest berømte enkeltplate, «Mojo Hand», ble spilt inn i november 1960 og utgitt på Fire-selskapet i 1962, del av albumet «How Many More Years I Got» (Kilde: Wikipedia). Han spilte nesten utelukkende solo, uten et fast backingband, og utviklet en fingerplukketeknikk som lot ham bære basslinje, rytme, ledemelodi og perkusjon samtidig på én gitar — han banket på gitarkroppen for rytme, blandet vekslende og monotone bassmønstre, og bøyde den tolvtakts bluesstrukturen til hva enn løs, samtalepreget form en gitt sang trengte. Han omtalte seg selv ofte i tekstene som «Po' Lightnin'», og var kjent for vandrende, tørt-humoristiske muntlige introduksjoner før han i det hele tatt begynte å spille (Kilde: Wikipedia). Gjennom 1960- og 70-tallet fortsatte han å spille inn for blant annet Fire, Candid, Imperial, Prestige, Verve og Jewel, og fungerte, uoffisielt men genuint, som Houstons poet-i-residens i 35 år, og turnerte internasjonalt så langt som en seks-byers turné i Japan i 1978 (Kilde: Wikipedia). Han døde av spiserørskreft i Houston 30. januar 1982, 69 år gammel, og ble gravlagt på Forest Park Lawndale Cemetery. New York Times' nekrolog kalte ham «en av de store country-bluessangerne og kanskje den enkeltstående største innflytelsen på rock-gitarister». En statue av ham ble avduket i Crockett, Texas i 2003, og to av gitarene hans — en Gibson J-160e og en Guild Starfire, begge fra Joe Kessler-samlingen — oppbevares henholdsvis av Rock and Roll Hall of Fame i Cleveland og National Museum of African American History and Culture i Washington, D.C. (Kilde: Wikipedia).

Musikalsk innflytelse

Stevie Ray Vaughans Grammy-nominerte instrumentalstykke «Rude Mood» bygde direkte på Hopkins' «Hopkins' Sky Hop», og Vaughan nevnte ham gjentatte ganger som en formende referanse. Townes Van Zandt og Hank Williams Jr. nevnte begge ham som en direkte innflytelse, og Rolling Stone plasserte ham som nr. 71 på sin liste fra 2010 over de 100 beste gitaristene gjennom tidene. Den posthume Grammy-hedersprisen hans, tildelt i 2013, formaliserte bare det kritikere allerede hadde sagt i tiår: at ingen enkelt gitarist gjorde mer for å forme hvordan rockemusikere til slutt skulle nærme seg instrumentet (Kilde: Wikipedia).

Innflytelser

Blind Lemon JeffersonAlger "Texas" Alexander

Familie og privatliv

Fetter
Alger «Texas» Alexander

Eldre, fjern fetter og country-bluessanger som Hopkins studerte under.

Fetter
Frankie Lee Sims

Elektrisk bluesgitarist og senere innspillingspartner.

Formende opplevelser

  • •8 år: Møtte Blind Lemon Jefferson på en kirkepiknik i Buffalo, Texas — Jefferson skal aldri ha latt noen andre spille sammen med ham unntatt Hopkins. (Kilde: Wikipedia)
  • •Midt på 1930-tallet: Sonet på Houston County Prison Farm, av grunner som aldri er dokumentert. (Kilde: Wikipedia)
  • •1946: Oppdaget på Houstons Dowling Street av en Aladdin Records-leder, som ga ham navnet «Lightnin'». (Kilde: Wikipedia)
  • •1959: Oppsøkt av musikkforskeren Mack McCormick for folkemusikk-vekkelsen. (Kilde: Wikipedia)
  • •14. oktober 1960: Carnegie Hall-debut sammen med Joan Baez og Pete Seeger. (Kilde: Wikipedia)

Instrumenter og utstyr

Gitar

Akustisk og elektrisk gitar (solo fingerplukk)

Spilte nesten utelukkende uten et fast backingband, med en fingerplukketeknikk som kombinerte basslinje, rytme, ledemelodi og perkusjon banket på kroppen samtidig.

Historier og anekdoter

"Blind Lemon Jefferson skal aldri ha latt noen andre spille sammen med ham unntatt den unge Hopkins — en ekstraordinær uformell læretid for en åtteåring. (Kilde: Wikipedia)"
"Pianoakkompagnatøren hans Wilson Smith fikk merkelappen «Thunder» av Aladdin Records for å matche Hopkins' nye scenenavn «Lightnin'». (Kilde: Wikipedia)"
"Fordi han vanligvis fikk betalt per økt fremfor under lange eksklusive kontrakter, spilte han inn mange av de samme sangene flere ganger for ulike plateselskap gjennom karrieren. (Kilde: Wikipedia)"

Samarbeidspartnere

Blind Lemon Jefferson

Møttes da Hopkins var 8 år; Jefferson skal aldri ha latt noen andre spille sammen med ham unntatt Hopkins.

Alger «Texas» Alexander

Eldre fetter og country-bluessanger som lærte ham opp.

Frankie Lee Sims

Fetter og elektrisk bluesgitarist; senere innspillingspartner.

Mack McCormick

Musikkforsker som fant ham og introduserte ham på nytt for folkemusikk-vekkelsens publikum i 1959.

Se & Lytt

Utvalgt

Lightnin' Hopkins - Mojo Hand (Official Audio)

His most famous single record, recorded November 1960 and released on Fire in 1962.

Lightnin' Hopkins

Sam Lightnin' Hopkins - Tim Moore's Farm

Sam Lightnin' Hopkins - Tim Moore's Farm

Baby, Please Don't Go - Lightnin' Hopkins

Baby, Please Don't Go - Lightnin' Hopkins

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Diskografi

ÅrTittelProdusentStudioLabelListeSalgMusikereYouTubeNotater
1946Aladdin Records-æra, Los AngelesAladdin Records—Aladdin——Wilson Smith (Piano)1946–1947, med pianisten Wilson Smith («Thunder» til Hopkins' «Lightnin'»).
1947Gold Star Records-æra, HoustonGold Star Records—Gold Star——L.C. Williams (Trommer, vokal)Regionale hits, deriblant «Tim Moore's Farm».
1950Mercury / Decca / Herald / Sittin' In With–Jax / RPM / Modern-æraDiverse—Flere———1950-tallet — spilte inn produktivt, og spilte ofte inn de samme sangene på nytt for ulike selskap siden han fikk betalt per økt.
1959Folkemusikk-vekkelsens gjenoppdagelsesæra begynnerMack McCormick—Diverse———Oppsøkt av folklorist Mack McCormick for folkemusikk-vekkelsens publikum.
1960Folkways / World Pacific / Vee-Jay / Arhoolie / Bluesville / Tradition-æraDiverse—Flere———Carnegie Hall-debut 14. oktober 1960 med Joan Baez og Pete Seeger; «Mojo Hand» spilt inn nov. 1960, utgitt 1962 på Fire som del av «How Many More Years I Got».
1965Fire / Candid / Imperial / Prestige / Verve / Jewel-æraDiverse—Flere———1960- og 70-tallet — fortsatte produktiv innspilling på tallrike plateselskap.
1978Internasjonal turné-æra——————Inkluderte en seks-byers turné i Japan.

Kjente sanger

01Mojo Hand
02Tim Moore's Farm
03Baby Please Don't Go
04Hopkins' Sky Hop

Eksterne lenker

YouTube Music Wikipedia

Kilder

Hold SlowBlues uavhengig. Offisiell merch — bær bluesen.

Se butikken