Slow-Blues.com — Global Blues Encyclopedia
Tilbake til artister
Rory Gallagher
Photo: Circacies (Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0)
Blues Rock

Rory Gallagher

Denne artisten er ikke lenger blant oss.
Født: March 2, 1948, Ballyshannon, County Donegal, Ireland · Død: June 14, 1995, London, England (staphylococcal infection following a liver transplant)• Ireland• Aktiv: 1963–1995
Blues RockClassic Blues

Gikk bort 14. juni 1995, 47 år gammel. Stratocasteren og «Irish Tour '74» lever videre.

Instrumenter
Electric guitar, Vocals
Plateselskaper
Polydor, Chrysalis, Capo
fra
Cork, Ireland
Født
March 2, 1948, Ballyshannon, County Donegal, Ireland
Rory Gallagher hadde aldri en signatur-hitsingel, aldri noe langvarig forhold til et stort plateselskap — og likevel solgte han over 30 millioner plater og ble en av inspirasjonskildene til halve rockgitar-generasjonen. Grunnen var enkel: i tjuefem år nektet han rett og slett å slutte å turnere, og spilte klubber og saler med samme intensitet enten det satt femti mennesker i salen eller femti tusen. Han ble født William Rory Gallagher 2. mars 1948 på Rock Hospital i Ballyshannon i grevskapet Donegal, Irland. Faren Daniel «Danny» Gallagher spilte trekkspill og hadde tjenestegjort i den irske hæren; moren Monica (født Roche) kom fra grevskapet Cork. Yngre bror Dónal, født året etter, skulle bli manageren hans gjennom nesten hele karrieren. Familien flyttet via Derry før de slo seg ned i Cork, der Rory vokste opp (Kilde: Wikipedia). Han sluttet på skolen som femtenåring og gikk inn i Fontana Showband, deretter etterfølgeren The Impact som lente seg mer mot Chuck Berry. Bandet turnerte det irske dansehall-kretsløpet fordi det, som han selv sa det, «ikke fantes noe annet sted å gjøre av seg med en elektrisk gitar». I 1963 kjøpte han på kreditt fra Michael Crowleys musikkbutikk i Cork en velbrukt 1961 Fender Stratocaster for 100 pund — trolig en av de aller første Stratocasterne i Irland — og spilte knapt på noe annet resten av livet. Den avslitte, solbleikte finishen ble like gjenkjennelig som lyden hans (Kilde: Wikipedia, rorygallagher.com, RTÉ). Frustrert over dansebandlivet dannet han trioen Taste i Cork i 1966, oppkalt etter en Beamish-ølbrikke. Bandet flyttet til Belfast, bygde om besetningen rundt bassisten Richard McCracken og trommeslageren John Wilson, og ble et av tidens store liveband — 21. juli 1970 slo de Marquee Clubs boksekontor-rekord gjennom alle tider, en rekord som tidligere var satt av Jimi Hendrix. Taste gikk i oppløsning samme oktober, sliten av managementstrid, etter to studioalbum (Taste, 1969; On the Boards, 1970, begge på Polydor) (Kilde: Wikipedia). Gallagher gikk solo umiddelbart, med debut på Paris Olympia 30. mars 1971, sammen med bassist Gerry McAvoy — som skulle bli med ham de neste tjue årene — og trommeslager Wilgar Campbell. Selvtittulert debut og «Deuce» kom samme år, begge på Polydor, begge egenprodusert. «Live! in Europe» (1972) ble hans kommersielle gjennombrudd, klatret inn på den britiske topp ti-listen og ga ham hans første gullplate. To nye studioalbum, «Blueprint» og «Tattoo» (begge 1973), kom før det mange fortsatt regner som hans mesterverk: «Irish Tour '74», et dobbelt livealbum spilt inn i Cork, Dublin og Belfast med Ronnie Lanes mobile studio, i en tid da svært få internasjonale artister i det hele tatt turnerte Nord-Irland under The Troubles. Det ble gullplate og solgte over to millioner eksemplarer verden over (Kilde: Wikipedia). Et bytte til Chrysalis Records ga «Against the Grain» (1975) og «Calling Card» (1976, produsert av Deep Purples Roger Glover), etterfulgt av «Photo-Finish» (1978) og «Top Priority» (1979). I januar 1975 inviterte Rolling Stones-pianist Ian Stewart ham til Rotterdam for å prøvespille som erstatning for Mick Taylor; Gallagher jammet med bandet i tre dager, men ble ikke valgt — bassist Bill Wyman fortalte senere at Jagger og Richards mente han «ikke var typen som ville passe inn», rett og slett for sterk en skikkelse til å sitte ved siden av to store egoer. Samme år hadde Melody Makers lesere allerede kåret ham til «Guitarist of the Year», foran både Clapton og Hendrix i tidligere avstemninger — trofeets design med fem gullsolstråler ble senere hugget inn i gravsteinen hans (Kilde: Wikipedia). Gjennom 1980-tallet avtok produksjonen mens helsen stille og rolig forverret seg — en langvarig flyskrekk førte til stadig større bruk av reseptbelagte medisiner, forsterket av den fysiske belastningen av tiår med nesten kontinuerlig turnering. «Jinx» (1982) solgte dårlig; «Defender» (1987), gitt ut på hans eget Capo-selskap, toppet den britiske uavhengige albumlisten og vant Best Album på Irlands Rock Awards; «Fresh Evidence» (1990), spilt inn på vintageutstyr med gamle Taste-kollega Lou Martin tilbake på keyboard, ble hans siste studioalbum. Han fortsatte å turnere inn i 1995 med et omorganisert band, men en januarturné i Nederland måtte avkortes. I mars fikk han en levertransplantasjon på King's College Hospital i London, og så ut til å komme seg — før han fikk en stafylokokkinfeksjon som tok livet av ham 14. juni 1995, 47 år gammel (Kilde: Wikipedia). Han spilte over 2000 konserter i løpet av en 25-årig karriere og sluttet aldri å være musikernes musiker: Eric Clapton har sagt at det var Gallagher som fikk ham «tilbake til bluesen»; Brian May har kreditert ham som roten til sin egen tone og sitt eget utstyrsvalg; Johnny Marr lærte seg «Deuce» spor for spor som trettenåring. Slash, The Edge, Glenn Tipton og Joe Bonamassa har alle nevnt ham som en formativ innflytelse. Både Ballyshannon og Belfast har statuer av ham; Dublin, Cork og Paris har oppkalt offentlige plasser etter ham; og hvert år siden 2002 har Ballyshannon vært vertskap for Rory Gallagher International Tribute Festival (Kilde: Wikipedia, AllMusic).

Musikalsk innflytelse

Gallaghers virkelige ettermæle er det han IKKE gjorde: han fikk aldri den ene krysningshiten som ville gjort ham til et husholdningsnavn utenfor blues- og rockmiljøene, og han ønsket den heller aldri. Det han etterlot seg i stedet var en arbeidsmodell for rent, ubønnhørlig livehåndverk — en artist som turnerte konstant, spilte helt reint (ingen teater, ingen persona, bare Stratocasteren og bandet), og ble en av de mest siterte innflytelsene i rockgitar nettopp fordi han aldri kompromisset lyden for å nå et større publikum. Clapton, Brian May, Slash, The Edge og Joe Bonamassa peker alle på ham som formativ, og hans avslag på Rolling Stones' tilbud i 1975 har blitt en egen slags legende — et bevis på at musikken betydde mer enn maskineriet rundt den (Kilde: Wikipedia, AllMusic).

Innflytelser

Muddy WatersLeadbellyWoody GuthrieBuddy Holly

Familie og privatliv

Far

Trekkspiller, tidligere soldat i den irske hæren.

Mor

Fra grevskapet Cork.

Bror

Ble manageren hans gjennom nesten hele karrieren.

Formende opplevelser

  • •1963: Kjøper 1961-Stratocasteren på kreditt, Cork. (Kilde: Wikipedia)
  • •1966: Danner Taste. (Kilde: Wikipedia)
  • •21. jul 1970: Taste slår Marquee Clubs boksekontor-rekord, tidligere satt av Jimi Hendrix. (Kilde: Wikipedia)
  • •30. mar 1971: Solodebut på Paris Olympia. (Kilde: Wikipedia)
  • •Jan 1975: Prøvespiller for Rolling Stones i Rotterdam. (Kilde: Wikipedia)
  • •Mar 1995: Levertransplantasjon, King's College Hospital, London. (Kilde: Wikipedia)

Instrumenter og utstyr

Gitar

1961 Fender Stratocaster

Kjøpt på kreditt for 100 pund i Cork, 1963 — trolig en av de første i Irland; spilt på nesten utelukkende resten av livet.

Historier og anekdoter

"Prøvespilte for Rolling Stones i Rotterdam i januar 1975, men Jagger og Richards mente visstnok han var for sterk en skikkelse til å sitte ved siden av to store egoer. (Kilde: Wikipedia)"
"Taste slo Jimi Hendrix' boksekontor-rekord på Marquee Club i London i 1970. (Kilde: Wikipedia)"
"Eric Clapton har sagt at det var Gallagher som fikk ham «tilbake til bluesen». (Kilde: AllMusic)"
"Trofeet hans som Melody Makers «Guitarist of the Year» i 1972 — fem gullsolstråler — ble senere hugget inn i gravsteinen hans. (Kilde: Wikipedia)"

Samarbeidspartnere

Bassist i rundt tjue år, fra solodebuten i 1971 og fremover.

Bassist i Deep Purple; produserte «Calling Card» (1976).

Keyboardist fra Taste-tiden til «Fresh Evidence» (1990).

Se & Lytt

Utvalgt

Bad Penny

Rory Gallagher - Topic

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Diskografi

ÅrTittelProdusentStudioLabelListeSalgMusikereYouTubeNotater
1969Taste (with Taste)——Polydor———Debutalbum, spilt inn på én dag.
1970On the Boards (with Taste)——Polydor———Alle ti spor skrevet av Gallagher; nr. 18 i Storbritannia.
1971Rory Gallagher——Polydor———Solodebut, egenprodusert.
1971Deuce——Polydor————
1972Live! in Europe——Polydor———Kommersielt gjennombrudd; første gullplate.
1973Blueprint——Polydor————
1973Tattoo——Polydor————
1974Irish Tour '74——Polydor———Dobbelt livealbum; gullplate, over 2 mill. solgt.
1975Against the Grain——Chrysalis———Første Chrysalis-utgivelse.
1976Calling Card——Chrysalis———Produsert av Roger Glover (Deep Purple).
1978Photo-Finish——Chrysalis————
1979Top Priority——Chrysalis————
1980Stage Struck——Chrysalis———Livealbum.
1982Jinx——Chrysalis/Mercury———Egenprodusert.
1987Defender——Capo/Demon———Toppet den britiske uavhengige albumlisten.
1990Fresh Evidence——Capo/Castle———Siste studioalbum.

Kjente sanger

01Tattoo'd Lady
02A Million Miles Away
03Cradle Rock
04Bad Penny
05Shadow Play

Priser og anerkjennelse

1972
Guitarist of the Year
Melody Makers leserkåring
1987
Best Album
Irlands Rock/Hot Press Awards
1992
Fender/Arbiter Hall of Fame Award
—

Eksterne lenker

Kilder

Hold SlowBlues uavhengig. Offisiell merch — bær bluesen.

Se butikken