Slow-Blues.com — Global Blues Encyclopedia
Tilbake til artister
Ten Years After
Photo: Jim Summaria, Alvin Lee, 1975 (Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0)
British

Ten Years After

• United Kingdom• Aktiv: 1966–1975, 1988–present
British Blues BoomBlues RockBoogie Rock

Nottingham-bluesrockbandet hvis leder, Alvin Lee, ble berømt nesten over natten for én flammende niminutters fremføring av «I'm Going Home» på Woodstock i 1969, og spilte sin medtatte ES-335 «Big Red» i en hastighet som ga ham kallenavnet «the fastest guitarist in the West».

Ten Years After var et genuint utmerket britisk blues-rock-band i årevis før én niminutters festivalopptreden gjorde dem til et symbol på hele epoken — øyeblikket da Alvin Lees fingre tilsynelatende bokstavelig talt løp fra sangen «I'm Going Home» på Woodstock (Kilde: Wikipedia). Bandet vokste ut av en rekke tidligere Nottingham-grupper — Ivan Jay and the Jaycats, the Jaybirds, Ivan Jay and the Jaymen — før de fant sin klassiske besetning og, i 1966, navnet sitt: en tunge-i-kinn-referanse til at det var gått et tiår siden Elvis Presleys gjennombrudd i 1956. Gitarist og vokalist Alvin Lee — født Graham Anthony Barnes 19. desember 1944 i Nottingham, lærte seg selv gitar fra tretten-årsalderen på foreldrenes jazz- og bluseplater — ledet et stabilt fireband med bassist Leo Lyons, keyboardist Chick Churchill og trommeslager Ric Lee, som alle ble værende i bandet, av og på, i tiår (Kilde: Wikipedia). Deres selvtitulerte debut fra 1967 for Deram etablerte dem som et genuint bluesband; det rå livealbumet «Undead» (1968) og «Stonedhenge» (1969) bygget en solid britisk tilhengerskare. Så, 17. august 1969, spilte de på Woodstock-festivalen, og deres flammende fremføring av «I'm Going Home» — Alvin Lee spilte i en hastighet som ga ham kallenavnet «the fastest guitarist in the West», en tydelig forløper til 1980-tallets shred-gitar — ble fanget for «Woodstock»-filmen og lydsporalbumet. Det gjorde Ten Years After berømte nesten over natten, arguably ute av proporsjon med alt annet de hadde spilt inn (Kilde: Wikipedia). Bandet red på momentumet gjennom åtte påfølgende britiske topp 40-album mellom 1968 og 1973, og beveget seg gradvis fra ren blues mot en mer kommersiell boogie-rock-lyd. «Cricklewood Green» (1970) var deres største britiske suksess og produserte hitsingelen «Love Like a Man» (nummer 10 i Storbritannia); «A Space in Time» (1971) presset videre mot radiovennlig rock og ga dem «I'd Love to Change the World», fortsatt deres mest kjente studioinnspilling i Amerika. Lee spilte mesteparten av dette materialet på en medtatt, klistremerkedekket 1959 Gibson ES-335 halvhul gitar han kalte «Big Red», med f-hullene tapet over for å kutte feedback — like gjenkjennelig, på sin måte, som mannen som spilte den (Kilde: Wikipedia). Bandet splittet i 1975 etter at Lee forfulgte en solokarriere, og jobbet med artister inkludert George Harrison og gospel-rock-vokalisten Mylon LeFevre. Ten Years After gjenforentes kort til Reading Festival i 1983, deretter mer permanent fra 1988 og utover, og spilte inn «About Time» (1989) med produsent Terry Manning i Memphis. Alvin Lee døde 6. mars 2013 i Estepona, Spania, 68 år gammel, av komplikasjoner etter en operasjon for uregelmessig hjerterytme; bandkollega Leo Lyons kalte ham «det nærmeste jeg hadde en bror». Bandet, med nye gitarister, har fortsatt å turnere og spille inn siden, og ga ut «A Sting in the Tale» i 2017 (Kilde: Wikipedia).

Musikalsk innflytelse

Én niminutters Woodstock-opptreden gjorde Ten Years Afters Alvin Lee til en mal for gitarhelt-hastighetsspilling, en direkte forløper til 1980-tallets shred-teknikk, selv om bandets faktiske katalog var betraktelig dypere og mer bluesorientert enn det ene øyeblikket antydet (Kilde: Wikipedia).

Innflytelser

Chicago-elektrisk bluesElvis PresleyRock and roll

Formende opplevelser

  • •1966: Finner sin klassiske besetning og tar navnet Ten Years After. (Kilde: Wikipedia)
  • •1967: Selvtitulert debutalbum utgis på Deram. (Kilde: Wikipedia)
  • •17. august 1969: Fremfører «I'm Going Home» på Woodstock, fanget for festivalfilmen. (Kilde: Wikipedia)
  • •1970: «Cricklewood Green» blir bandets største britiske suksess. (Kilde: Wikipedia)
  • •1975: Bandet splitter etter at Alvin Lee forfølger en solokarriere. (Kilde: Wikipedia)
  • •6. mars 2013: Alvin Lee dør i Estepona, Spania, 68 år gammel. (Kilde: Wikipedia)

Instrumenter og utstyr

Gitar

1959 Gibson ES-335 («Big Red»)

Alvin Lees hovedgitar, med f-hullene tapet over for å kutte feedback og dekket med klistremerker gjennom årene; brukt på Woodstock og på mesteparten av bandets studiomateriale.

Historier og anekdoter

"Alvin Lees Woodstock-fremføring av «I'm Going Home» ga ham kallenavnet «the fastest guitarist in the West» og regnes som en direkte forløper til 1980-tallets shred-gitarteknikk. (Kilde: Wikipedia)"
"Hovedgitaren hans, en 1959 Gibson ES-335, hadde f-hullene tapet over spesifikt for å redusere feedback ved høyt scenevolum, og ble så dekket av klistremerker gjennom årene at den fikk kallenavnet «Big Red». (Kilde: Wikipedia)"
"Bandnavnet var en ironisk referanse til de ti årene som hadde gått siden Elvis Presleys gjennombrudd i 1956. (Kilde: Wikipedia)"
"Bandkollega Leo Lyons beskrev Alvin Lee, etter hans død, som «det nærmeste jeg hadde en bror». (Kilde: Wikipedia)"
"Bandet som turnerte og spilte inn som Ten Years After fra 2014 (Chick Churchill, Ric Lee, Marcus Bonfanti, Colin Hodgkinson) oppløste seg i minnelighet i september 2024, med siste konserter i november samme år; trommeslager Ric Lee begynte umiddelbart å sette sammen en ny Ten Years After-besetning (Samuel C Lees, Craig Fletcher, Dave Burgoyne), som lanserte tidlig i 2025 med et nytt album planlagt. (Kilde: Louder)"

Samarbeidspartnere

Bassist, medlem 1966–1974 og 1988–2014.

Keyboardist, medlem 1966–1974 og 1988–2024.

Trommeslager, medlem siden 1966, inkludert 1988–i dag.

Solokarriere-samarbeidspartner med Alvin Lee.

Gospel-rock-vokalist, spilte inn «On the Road to Freedom» (1973) med Alvin Lee.

Se & Lytt

Utvalgt

Ten Years After — I'm Going Home (Live at Woodstock, 17 August 1969) [Official Audio]

TenYearsAfterVEVO

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Diskografi

ÅrTittelProdusentStudioLabelListeSalgMusikereYouTubeNotater
1967Ten Years AfterMike Vernon—Deram——Leo Lyons (Bass), Chick Churchill (Keyboard), Ric Lee (Trommer)Debutalbum, etablerte bandet som et genuint bluesband.
1968UndeadMike Vernon—Deram———Rått livealbum spilt inn ved Klooks Kleek-klubben, London.
1969Stonedhenge——Deram———Bygget en sterk britisk tilhengerskare før Woodstock.
1969«I'm Going Home» (Live på Woodstock)——Atlantic (lydspor)———Bandets definerende øyeblikk, fremført 17. august 1969; med i «Woodstock»-filmen og lydsporalbumet.
1970Cricklewood Green——Deram———Bandets største britiske suksess; inkluderer hiten «Love Like a Man» (nummer 10 i Storbritannia).
1971A Space in Time——Columbia/Chrysalis———Bevegelse mot mer kommersielt rockmateriale; inkluderer «I'd Love to Change the World».
1989About TimeTerry Manning—Chrysalis———Første album fra bandets gjenforenings-æra, spilt inn i Memphis.

Kjente sanger

01I'm Going Home
02Love Like a Man
03I'd Love to Change the World

Eksterne lenker

Booking / kontakt

Bookingbyrå
Ikke offentlig tilgjengelig
Agent/management
Ikke offentlig tilgjengelig
Booking-e-post
Ikke offentlig tilgjengelig
Bookingtelefon
Ikke offentlig tilgjengelig
Booking-URL
Ikke offentlig tilgjengelig

The current 2025-formed lineup (Ric Lee, Samuel C Lees, Craig Fletcher, Dave Burgoyne) is active, but no verified direct booking contact was found; tour dates tracked on Songkick.

Kilde

Er du artisten selv, eller representerer du bandet eller bookingbyrået? Vi ønsker at bookinginformasjonen her alltid skal være riktig og oppdatert. Send oss gjerne korrekte opplysninger via kontaktskjemaet vårt, så oppdaterer vi profilen så snart som mulig. Gå til kontaktskjemaet

Kilder

Hold SlowBlues uavhengig. Offisiell merch — bær bluesen.

Se butikken