Slow-Blues.com — Global Blues Encyclopedia
Tilbake til artister
Wilko Johnson
Photo: Roger Green (Wikimedia Commons, CC BY-SA 2.0)
British

Wilko Johnson

Denne artisten er ikke lenger blant oss.
Født: 1947-07-12 · Død: 2022-11-21• United Kingdom• Aktiv: 1970–2022
BritishPub RockR&B

Gikk bort 21. november 2022, 75 år gammel — spilte helt til få uker før, femti år etter Dr. Feelgood og en kreftdiagnose han beseiret mot alle odds.

Instrumenter
Electric guitar
Plateselskaper
United Artists, Solid Senders / Wilko Johnson Band, Chess Records
fra
Canvey Island, Essex
Født
1947-07-12
Wilko Johnson spilte gitar slik ingen andre brydde seg om å gjøre: uten plekter, med rytme og lead samtidig i samme hånd, og en scenefremtoning — rykkete, nervøs, som om han maskingeværet gitarhalsen mot førsterekken — som punken senere skulle kreve som sin forfar. Han ble født John Andrew Wilkinson 12. juli 1947 på Canvey Island i Essex. Han studerte engelsk språk og litteratur ved Newcastle University, blant annet angelsaksisk og islandske sagaer, og jobbet som engelsklærer da han tok scenenavnet Wilko Johnson — nesten et anagram av fødenavnet — i 1972 (Kilde: Wikipedia). Samme år ble han drivkraften i Dr. Feelgood, pub rock-bandet fra hjemstedet Canvey Island som bidro til å dra britisk rock tilbake mot noe råere og mer direkte akkurat idet punken tok form. Fingerspillteknikken hans — kopiert og videreutviklet fra helten Mick Green i Johnny Kidd & the Pirates — lot ham spille rytmeakkorder og bitende lead-linjer samtidig, noe han selv kalte sin «svært perkussive gitarlyd». Dr. Feelgoods fire studioalbum med ham i bandet var «Down by the Jetty» (1975), «Malpractice» (1975), «Sneakin' Suspicion» (1977) og liveplaten «Stupidity» (1976), som nådde førsteplassen på den britiske albumlisten (Kilde: Wikipedia). Han forlot Dr. Feelgood i april 1977, under omstendigheter han alltid omtalte som en oppsigelse snarere enn en egen beslutning. Han dannet deretter Solid Senders, ble med i Ian Durys Blockheads i 1980, og ledet Wilko Johnson Band fra midten av 1980-tallet. Den perkussive stilen uten plekter og den svartkledde «duck walk»-scenefremtoningen — delvis arvet fra Chuck Berry — kom til å påvirke en generasjon gitarister, blant dem Will Sergeant i Echo & the Bunnymen og Andy Gill i Gang of Four; Paul Weller sa rett ut: «Wilko er kanskje ikke like berømt som enkelte andre gitarister, men han er helt der oppe» (Kilde: Wikipedia). I januar 2013 kunngjorde Johnson at han hadde fått diagnosen uhelbredelig bukspyttkjertelkreft, og at han var gitt ni til ti måneder å leve. Han takket nei til cellegift og spilte i stedet en avskjedsturné. Diagnosen viste seg å være feil på den mest heldige måten mulig: i stedet for aggressiv adenokarsinom hadde han en sjeldnere, mer behandlingsbar nevroendokrin svulst i bukspyttkjertelen. I 2014 fjernet et spesialistkirurgisk team en tre kilo tung svulst i en elleve timer lang operasjon, sammen med bukspyttkjertelen, milten, deler av magesekken og tarmseksjoner, og rekonstruerte blodårer underveis. Han kunngjorde at han var kreftfri på Q Awards i oktober samme år (Kilde: Wikipedia). Johnson medvirket også som den tause bøddelen Ser Ilyn Payne i HBOs «Game of Thrones» (2011–2012), en rolle som vokste ut av hans opptreden i dokumentaren «Oil City Confidential» fra 2009, om Dr. Feelgood og Canvey Island. I 2014, nyfriskmeldt, spilte han inn «Going Back Home» sammen med Roger Daltrey fra The Who — utgitt på Chess Records, gikk den inn på tredjeplass på den britiske albumlisten, Daltreys beste listeplassering siden 1981. Johnson mottok et æresdoktorat i kunst fra Anglia Ruskin University i 2016 (Kilde: Wikipedia). Han fortsatte å opptre helt til kort før han døde, blant annet på London's Shepherd's Bush Empire i oktober 2022. Han døde hjemme i Westcliff-on-Sea 21. november 2022, 75 år gammel (Kilde: NME, CBS News, Wikipedia).

Musikalsk innflytelse

Wilko Johnson er det manglende leddet punken sjelden krediterer ved navn: en gitarstil uten plekter, med rytme og lead på én gang, og en nervøs, aggressiv scenefremtoning som dukket opp år før Sex Pistols, ut av en pub rock-scene de fleste punkhistorier behandler som en fotnote. Han beseiret en uhelbredelig kreft som viste seg ikke å være helt det legene først trodde, spilte inn en album på tredjeplass i Storbritannia sammen med Roger Daltrey som 66-åring, og fortsatte å spille til få uker før han døde — et bevis på at hans versjon av det påtrengende aldri var en pose (Kilde: Wikipedia).

Innflytelser

Mick GreenChuck BerryJohnny Kidd & the Pirates

Familie og privatliv

Ektefelle
Irene Knight

Gift som tenåringskjærester; to sønner, Matthew og Simon. Irene døde av kreft i 2004.

Formende opplevelser

  • •1947: Født John Andrew Wilkinson på Canvey Island i Essex. (Kilde: Wikipedia)
  • •Newcastle University: Studerer engelsk språk og litteratur, blant annet angelsaksisk og islandske sagaer. (Kilde: Wikipedia)
  • •1972: Tar scenenavnet Wilko Johnson og blir drivkraften i Dr. Feelgood. (Kilde: Wikipedia)
  • •April 1977: Forlater Dr. Feelgood. (Kilde: Wikipedia)
  • •Januar 2013: Kunngjør en uhelbredelig kreftdiagnose og spiller en avskjedsturné. (Kilde: Wikipedia)
  • •2014: Operasjon avdekker at diagnosen var en sjeldnere, behandlingsbar svulst; han erklæres kreftfri i oktober samme år. (Kilde: Wikipedia)

Instrumenter og utstyr

Gitar

Fender Telecaster, spilt med fingrene

Spilte uten plekter, og kombinerte rytmeakkorder og lead-linjer i samme hånd — en teknikk utviklet ved å studere Mick Green i Johnny Kidd & the Pirates.

Historier og anekdoter

"Spilte den tause bøddelen Ser Ilyn Payne i HBOs «Game of Thrones» (2011–2012), en rolle som vokste ut av dokumentaren «Oil City Confidential» fra 2009. (Kilde: Wikipedia)"
"Fikk beskjed om at han hadde ni til ti måneder igjen å leve i januar 2013 — diagnosen viste seg å være en sjeldnere, behandlingsbar svulst, og han levde nesten et tiår til. (Kilde: Wikipedia)"
"Spilte inn «Going Back Home» (2014) sammen med Roger Daltrey fra The Who kort tid etter at han var frisk igjen etter operasjonen; det ble Daltreys beste listeplassering i Storbritannia siden 1981. (Kilde: Wikipedia)"
"Fortsatte å opptre live helt til få uker før han døde, blant annet en konsert på Shepherd's Bush Empire i oktober 2022. (Kilde: NME)"

Samarbeidspartnere

Ian Dury

Ble med i Blockheads i 1980.

Roger Daltrey

Spilte inn «Going Back Home» (2014), som nådde tredjeplass på den britiske albumlisten.

Mick Green

Gitarist i Johnny Kidd & the Pirates; forbildet for Johnsons fingerspillteknikk.

Se & Lytt

Utvalgt

Roxette (Live) [2012 Remaster]

Dr. Feelgood - Topic

Back in the Night

Back in the Night

Wilko Johnson, Roger Daltrey - Going Back Home

Wilko Johnson, Roger Daltrey - Going Back Home

Sneaking Suspicion

Sneaking Suspicion

Milk and Alcohol

Milk and Alcohol

Se & Lytt

Henter videoer fra YouTube…

Diskografi

ÅrTittelProdusentStudioLabelListeSalgMusikereYouTubeNotater
1975Down by the JettyVic Maile—United Artists———Dr. Feelgoods debutalbum, spilt inn i falsk mono for å fange den rå livelyden deres.
1975MalpracticeVic Maile—United Artists———Andre album samme år, en videreføring av bandets nedstrippede R&B-angrep.
1976StupidityVic Maile—United Artists———Livealbum som nådde førsteplassen på den britiske albumlisten.
1977Sneakin' Suspicion——United Artists———Johnsons siste studioalbum med Dr. Feelgood før han sluttet i april samme år.
1981Ice on the Motorway——Solid Senders / Wilko Johnson Band———Spilt inn med hans eget band etter Feelgood-tiden.
2005Red Hot Rocking Blues——Wilko Johnson Band———En senere studioutgivelse med Wilko Johnson Band.
2014Going Back HomeDave Eringa—Chess Records———Samarbeid med Roger Daltrey fra The Who, spilt inn kort tid etter Johnsons kreftoperasjon. Nådde tredjeplass på den britiske albumlisten — Daltreys beste plassering siden 1981.

Kjente sanger

01Roxette
02Back in the Night
03Sneaking Suspicion
04Milk and Alcohol
05Going Back Home

Priser og anerkjennelse

2016
Honorary Doctor of Arts, Anglia Ruskin University

Eksterne lenker

Wikipedia Facebook

Kilder