Joe Bonamassa — Breakthrough: a confident new chapter

Det er noe nesten provoserende med en mann som gir ut sitt syttende studioalbum og fortsatt klarer å overraske. Joe Bonamassa har lenge vært en av de der musikerne man tar litt for gitt — alltid på turné, alltid med et nytt prosjekt, alltid med fingrene godt plantet i halsen på en Les Paul. Men Breakthrough er ikke nok et album i rekken. Det er et album hvor noen tydelig har sagt: «Nå senker vi skuldrene, Joe.»

Og det er akkurat det man hører. Tittelsporet åpner med en riff som kunne vært skrevet av en yngre, sintere versjon av ham selv, men måten det produseres på — luftig, åpent, nesten tørt — gir låten et helt annet rom enn det vi har vært vant til de siste årene. Kevin Shirley sitter ved spakene igjen, og man merker at de to har funnet en ny måte å snakke sammen på. Det er mindre vegg av lyd, mer pust mellom slagene.

«Trigger Finger» får meg til å smile. Det er en av de låtene Bonamassa nesten kan skrive i søvne, men her er det noe i frasering og dynamikk som forteller at han faktisk gidder. Han synger lavere, mer mumlende, mer voksent. Det er den slags blues-rock som ikke trenger å rope for å bli hørt. «I'll Take the Blame» er kanskje albumets mest umiddelbare øyeblikk — en låt der medforfatter Gary Nicholson åpenbart har dratt ham mot countryens grøftekant, og det kler ham bedre enn jeg hadde trodd.

Det er først på «Broken Record» det hele løfter seg til noe annet. Nesten syv minutter. Et tempo som tør å puste. Et solo som ikke er der for å imponere noen, men for å fortelle noe. Det er her man hører hvorfor mannen fortjener plassen sin. Når han slipper behovet for å bevise noe, sitter alt liksom rettere i hånda hans. Reese Wynans på orgel legger den teppe av varme under det hele som bare han kan.

Resten av albumet beveger seg trygt mellom amerikansk roots, klassisk britisk blues-rock og noen helt egne hjørner. «Shake This Ground» har en marsj i seg som minner litt om de tunge, gospel-tunge tingene fra «Dust Bowl»-perioden. «Still Walking with Me» er rein, varm balladekunst — den slags låt han har skrevet før, men aldri akkurat slik. «Life After Dark» og «You Don't Own Me» drar inn et nesten kammerblues-aktig drag, mens «Pain's on Me» avslutter det hele med den typen langsom, oppgitt verdighet som er det vakreste Bonamassa gjør.

Innspillingen er gjort på tvers av tre kontinenter — Santorini, Nashville, Hollywood — og man hører det. Ikke som rotete eklektikk, men som et album som har fått lov til å bli til der det skulle bli til. Bandet er en drøm: Lemar Carter holder pulsen elegant uten å trekke oppmerksomhet, Calvin Turner spiller bass på en måte som låter mer enn han noterer, og Josh Smith fungerer som den perfekte motgitaren — alltid til stede, aldri i veien.

Sangmessig er Joe fortsatt Joe. Stemmen hans har ikke blitt et instrument det er lett å forelske seg i, men den har fått en patina nå som kler materialet bedre enn noen gang. Han høres ut som en mann som har levd en stund med disse låtene før han satte seg foran mikrofonen, og det er forskjellen.

Hvis jeg skal være ærlig: Det er fortsatt et par øyeblikk her hvor jeg savner litt mer vågale valg. Et par låter ligger i komfortsonen lengre enn de burde, og en gang i blant kunne jeg ønske at han hadde latt et par sprekker stå urørte i miksen. Men det er småplukk. Breakthrough er et album fra en musiker som har innsett at han ikke trenger å bevise noe lenger — og som plutselig låter friskere fordi han ikke prøver.

Det er ikke det største albumet hans. Det er kanskje det modneste.

Karakter: 8.5/10 ⭐⭐⭐⭐⭐⭐⭐⭐⭐⭐